Intervju med Bjarte Hjelmeland

– Cyrano de Bergerac er en underdog og et mobbeoffer, som hater sitt eget utseende. Han er beryktet for sin lange nese, som alle gjør narr av. Men han er også en helt, en kriger, en slåsskjempe, som dessuten har dikteriske evner. Han er vel det man i gamle dager kalte en skjønnånd. Cyrano kan skrive, han kan snakke og han kan deklamere vakre dikt, som gjør at jentene både blir varme og våte …

Bjarte Hjelmeland er ikke vanskelig å be, når det gjelder å snakke om Cyrano, stykket han skal spille hovedrollen i til høsten. For rollen som den langnesede poeten har han lenge drømt om å få spille. Så når han nå er tilbake på Nationaltheatret etter 14 år og det han omtaler som «tidenes lengste og pinligste permisjon», er det med oppriktig entusiasme for prosjektet.

– Dette er et 1800-tallsdrama med alt det inneholder av kostymer, fest og farger. På den ene siden henter det mange elementer fra det klassiske teatret, det er en forviklingskomedie, samtidig som det er en tragedie om en helt med en akilleshæl.

Likevel kunne tematikken vært hentet fra i dag, fastslår Hjelmeland:

– Det handler om at utseendet ikke er alt. Om at den ytre skjønnheten ikke alltid avspeiler den indre.

Et supermenneske

Stykket, som egentlig heter Cyrano de Bergerac, men som her har fått tittelen Cyrano, er skrevet av den franske dramatikeren Edmond Rostand i 1897 og er fritt inspirert av en historisk person med samme navn. Fortellingen har blitt filmatisert en rekke ganger, blant annet med den franske skuespilleren Gérard Depardieu.

Og vi møter altså Cyrano, som i all hemmelighet elsker Roxane, som igjen elsker den billedskjønne Christian. Og i sin selvutslettende kjærlighet til Roxane begynner Cyrano å beskytte sin konkurrent. Til sammen blir de to et slags supermenneske: Christian har utseendet, og Cyrano har intellektet, poesien og denne grensesprengende kjærligheten som holder på å ødelegge ham innenfra … 

– I den store scenen i stykket, den som kanskje snakker mest til meg, står Christian, som en Romeo, under balkongen til Roxane og kurtiserer henne. Men han blir sufflert av Cyrano i det skjulte, forteller Hjelmeland.

Cyrano gråter ut sin kjærlighet til den unge og vakre Roxane. Men i likhet med de fleste unge, ser hun etter det ytre.

– Men ikke bare det; Roxane er et barn av sin tid, hun vil at mannfolkene skal kunne snakke og tenke og ha poesien i seg. Og her får hun tilsynelatende begge deler. Er det rart at hun faller pladask?

Sår, hemmelig kjærlighet

– Hvorfor griper dette deg sånn?

– Fordi hemmelig kjærlighet har enormt sterk effekt på oss mennesker. Vi har alle på ett eller annet tidspunkt opplevd å ikke kunne si at vi elsker noen, kanskje av redsel for at følelsene ikke blir gjengjeldt. Så det er noe gjenkjennelig og sårt i denne tematikken, som jeg tror alle har et forhold til.

I løpet av de siste 15 årene har Bjarte Hjelmeland nesten bare spilt komedie. Nå skal han endelig sette tennene i en saftig, dramatisk klassiker.

– Selv om det er mye humor her, blir det ikke å gå fra punchline til punchline, slik jeg er vant til. Så nå må jeg stole på at publikums taushet også er talende. Noen ganger kan stillheten man som skuespiller opplever i teatersalen nesten oppleves som støy. Øredøvende stillhet, er det jo noe som heter. Men hvis man treffer publikum der man har lyst til å treffe dem, så er det akkurat som om vi er tunet inn på samme frekvens. Da er lyttingen en aktiv opplevelse. Da kan man stå på scenen og kjenne stillheten, forklarer Hjelmeland.

I stort format

Han ser frem til å jobbe med teaternestor Kjetil Bang-Hansen, som setter opp Cyrano for andre gang – og han ser frem til å jobbe med dyktige kolleger på den teknisk krevende Hovedscenen.

– Det å skru opp formatet og ikke spille lite og filmisk, tiltaler meg. Og så er det dette med teksten, dramaets aleksandrinervers, som er utfordrende å få til å svinge. Publikum skal kunne høre verset, men ikke slik at de blir trøtte av det. Så det er en stor tekstjobb jeg skal inn i.

Men hvis vi får det til, mener Hjelmeland, så kan teksten nesten oppleves som musikk.

– Og når dette i tillegg er et såkalt bredt anlagt kostymedrama, med et stort ensemble, i et klassisk teaterbygg, så beveger vi oss inn i et slags grenseland mellom teater og opera.

Av Marte S. Eielsen

 

      FAKTA

• Bjarte Hjelmeland (f. 1970) er utdannet skuespiller fra Statens teaterhøgskole (1988 – 1991).
• Han er fast ansatt ved Nationaltheatret, og her har han spilt roller som Jeppe i Jeppe på Bjerget, Mack the Knife i Tolvskillingsoperaen og monologen Natt rett før skogene.
• Han har spilt store roller ved flere institusjonsteatre og private teatre, virket som regissør og spilt i film og tv-serier. Fra 2008 til 2012 var han teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen.
• Han har dessuten gitt ut tre plater og mottatt flere priser, blant annet Per Aabels ærespris, Aase Bye pris, Paul Harris Fellows pris og Komiprisen.