«Jeg har med en gave til deg – et spørsmål!»

Et spørrefølge legger ut på en spørreekspedisjon. De suger inn den friske spørreluften, tar på seg spørremasker og snurrer spørrehjulet på vei til spørrepalasset. Ja, østerrikeren Peter Handke (f. 1942) boltrer seg i språket og med spørreord i dette spørredramaet, hvor det verste som kan inntreffe er: Spørretørke. Spørreløshet. Null spørrepiff. Et sentralt budskap i stykket er at det er en forbrytelse – og et symptom på død og sivilisasjonens undergang – å slutte å stille spørsmål.

«Når man spør, må man gå, ute, i det fri», sier figuren Den unge mannlige skuespilleren i starten på spørrereisen, og mine tanker går til Tomas Espedal og hans Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Hos Peter Handke er det også vilt og poetisk, og den fysiske bevegelsen og nærheten til naturen er essensiell. Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet (fra 1989) er et vandredrama spekket med naturpoesi, livsfilosofi og referanser til musikk og litteratur – alt med en god porsjon humor, både av det lune og det mørke slaget. De åtte personene i reisefølget befinner seg i samklang, gjenklang eller misklang med naturen og hverandre. Diverse småkryp og trær egner seg også som samtalepartnere, og de responderer på sitt særegne vis. Og hva bør man egentlig gjøre hvis man ikke kommer på et spørsmål? Hoppe som en hare.

Rom for hvile og ettertanke

Peter Handke sier selv at han skriver ukonvensjonelt teater uten intriger. Det er i stor grad energien i språket som driver handlingen, et språk det kan og skal kjennes utmattende å holde følge med. Handke (i motsetning til landskvinnen Elfriede Jelinek) gir imidlertid publikum rom for hvile og ettertanke underveis. I hvert fall i oppoverbakkene. Om det ikke er noen store klassiske intriger i Kunsten å spørre, er det store eksistensielle spørsmål, trukket overraskende langt ned på jorda. Men ligger det ikke også noe pirrende og gåtefullt i lufta, i de fjerne, klangfulle lydene og i forholdet mellom personene? Den gamle kvinnen og Den gamle mannen, et ektepar med alle dets nykker og luner, er tegnet menneskelig og gjenkjennelig. Samtlige personer lever opp til sine rollenavn og har sin spesifikke funksjon: Utkikksposten har i teaterkikkerten (!) oversikt over alt som beveger seg, Gledesdreperen ser virkelig alltid svart på ting, og Den fastboende skygger unna andre fastboende, men leder villig an i reisefølget av fremmede, skjønt han ikke eier retningssans.

Fortellingen om Parzifal

Figuren Parzifal må få et eget avsnitt, siden han – i Melanie Mederlinds regi spilt av en hun – har med seg en spesiell bagasje. Handke har i likhet med Richard Wagner latt seg inspirere av Wolfram von Eschenbachs roman Parzifal, fra begynnelsen av 1200-tallet. Ifølge myten vokser Parzifal opp i skogen sammen med moren, beskyttet fra verden. Moren og noen riddere prøver å lære Parzifal anstendig oppførsel. Men da han møter fiskerkongen Anfortas første gang, stiller ikke Parzifal det riktige spørsmålet som kan lege fiskerkongens sår. Først tjue år senere får han en ny sjanse. Da stiller han riktig spørsmål, fiskerkongens sår blir leget og Parzifal blir den nye vokteren av gralen. Denne forhistorien tar altså Handke inn i skuespillet, hvor Parzifal skiller seg ut som en fremmed eller et urmenneske. Han er egentlig ikke en del av reisefølget, og lider åpenbart av en spørresykdom. Nå er det Parzifal som trenger det riktige spørsmålet for å bli frisk: «Ja, det riktige spørsmålet forestilte jeg meg som en gave! ’Jeg har med en gave til deg – et spørsmål!»

Tobakksreklame og 60-tallsslagere

Til å begynne med kommer det ingen spørsmål ut av Parzifals munn, bare sitater, alt fra gamle tobakksreklamer til tyske og østerrikske 60-tallsslagere. Parzifals replikker bød derfor på ekstra utfordringer da jeg oversatte stykket til norsk. I overensstemmelse med regissør og dramaturg lot jeg Parzifal også referere til norske barnerim, reklamer og slagere. Men jeg understreket at disse gjerne kunne byttes ut, slik at Kirsti Sparboe måtte vike for Nora Brockstedt.

Handke, Serbia og grenselandet

Det vakte stort engasjement da Peter Handke ble tildelt Den internasjonale Ibsenprisen i 2014. Den voldsomme kritikken skyldtes Handkes forsvar for Serbia i borgerkrigen i Jugoslavia, og det faktum at han besøkte Slobodan Milosevic i fengselet og holdt tale i begravelsen hans. Handke har innrømt at det ikke er det klokeste han har gjort. I kjølvannet av «Handke-debatten», hvor Karl Ove Knausgård var Handkes største forsvarer, utga Pelikanen forlag Jugoslavia, oversatt av min kollega Sverre Dahl. Utdrag fra den er tatt med i Kunsten å spørre. Men i hvilket land befinner reisefølget seg? I Handkes eget Østerrike, i hans delstat Kärnten, vandrende inn i Slovenia? Selv om forfatteren selv for lengst har bosatt seg i Frankrike. Det som er sikkert, er at de åtte personene befinner seg i et ytre og indre grenseland. Og så lenge hjernen deres er fylt med spørsmål og ikke av «pjattets pine», er det håp for dem og menneskeheten.

• 18. november i år mottar Peter Handke Nestroyprisen, Østerrikes største teaterpris, for sitt livsverk. 
• Lyst til å lese hele originalmanuset til stykket? I anledning Nationaltheatrets oppsetning har Pelikanen forlag utgitt Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse, under tittelen Spørrespillet eller Reisen til det sonore landet. Boka kan kjøpes her på nettsiden, der du kjøper billetter til forestillingen. Eller i billettluka på Nationaltheatret.