Det lyssvake rommet

Det er mørket som gjør bilder mulig. Selv om fotografiet er et produkt av lys som treffer en flate, er det lysets fravær som gjør at motivet fester seg. Kameraets naturtilstand, om man kan kalle den det, er hvile. Stillhet. Men så åpner lukkeren seg, som en slags gardin, og gjør det motsatte av det som er vanlig: Den slipper lyset inn. Så vender alt tilbake til normalen. Som er fraværet av lys, fraværet av bilder. Hadde det ikke vært for denne tomheten, ville hvert bilde også vært tomt og uten detaljer.

I et mer moderne kamera, med elektronisk lukker, er teknologien noe annerledes, men også i dette tilfellet sørger mørket for at bildet blir til. Selv om sensoren er like eksponert som et åpent øye, må strømmen i den skrus av og på. Med hvert strømbrudd, hver mørklegging, produseres det et fotografi, som regel med en hastighet som vi knapt legger merke til. I mobiltelefonene våre kan serien med fotografier likne en filmsnutt, bestående av flere nesten like bilder av det samme motivet.

Derfor kan det etter hvert virke som om lyset overtar mer og mer, og vice versa: at mørket blir enda mindre synlig for oss. Før bidro mørket til å fremheve det enkelte fotografiet, blant annet fordi fotografiet ikke var så lett å produsere. Det var langt mellom varmepunktene, slik det ellers er i Universet. Men mørket oppleves ikke lenger som normalen; i vår samtid er det tvert imot et unntak for regelen, en pause fra alt som skinner. Billedkulturen gjør det vanskelig å gjemme seg, å finne ly.

Men overfloden av bilder har også motsatt effekt. Den kan gjøre det vanskelig å bli synlig, å få sin egen fortelling fram. Når det meste skinner, er det mye som synes, men lite som utmerker seg. Konkurransen blir for stor, egoene for mange. På samme måte som lysforurensningen gjør det vanskeligere å se en klar stjernehimmel, blir de fleste enkeltmotiver visket bort av alt som omgir dem. Hvert bilde får mindre betydning, fordi det flyter omkring i et byger av andre bilder – drukner i et hav av lys.

Personlig og politisk

Denne kulturelle tilstanden har både personlige og politiske følger. Flere ord fører ikke nødvendigvis til en økning i mening eller klokskap, som kjent, og slik er det selvfølgelig med bilder også. Hvert enkelt fotografi blir en del av det samme overeksponerte feltet, uansett om det er tankeeggende eller gripende i seg selv. Det blir som en piksel på sensoren i et bilde tatt med altfor lang lukkertid, en bit med informasjonen som, sammen med andre biter, blir til mangelen på informasjon – en flate hvit som snø.

Selv om det fortsatt finnes viktige bilder fra sentrale hendelser, er det stadig sjeldnere at en begivenhet oppsummeres med ett ikonisk fotografi. 11. september 2001 er typisk både for akselerasjonen – hvor fort bildene glir forbi – og den tilhørende mengdeøkningen.

Hvor mange ikoniske bilder har vi fra den skjebnesvangre dagen? 10? 20? Sammenlikn så med andre kriser i USA, som skoleskytingen i Parkland, Florida eller angrepet på Capitol-bygningen. Enkelte bilder står ut. Men i all hovedsak er vi blitt eksponert for en lang serie gjentakelser. I tilfellet Parkland ble vi presentert for utallige bilder av mennesker med armene rundt hverandre, av skadde utenfor skolebygningen, av overlevende ved det provisoriske minnesmerket, og så videre.

Jeg vil nødig si at motivene er forglemmelige, for de gjør definitivt inntrykk. Når jeg henter dem fram og iakttar dem, blir jeg sint og fortvilet. Men mengden fotografier fører også til en umenneskeliggjøring av de avbildede.

Med det sikter jeg ikke utelukkende til det ubehagelige ved fotografering i seg selv, hvordan bildet ofte reduserer motivet, konsentrerer historien til ett øyeblikk eller én situasjon. Jeg er vel så opptatt av hvordan de mange kameraene påvirker mottakerapparatet og forstyrrer bildets kraft. Enkeltskjebnen inngår i en strøm av utallige andre fortellinger, som ikke lenger lar seg skille fra hverandre, fordi mengden ansikter er så stor. Det som er særegent blir vanskeligere å få øye på.

Noe himmelsk

Når man leser ordene «den skinnende byen» – tittelen på Espen Klouman Høiners forestilling – vil første assosiasjon kunne være til et Soria Moria i det fjerne, noe som lyser på horisonten og ønsker oss velkommen. Dernest vil det være naturlig å tenke på Los Angeles, drømmefabrikken som forsyner oss med fortellinger som åpner nye horisonter og tar bolig i underbevisstheten. Begge tilfellene antyder noe himmelsk eller utopisk, en verden å la seg inspirere av eller bevege seg mot.

Men i vår visuelle kultur erobrer bildene stadig større deler av samfunnet, og følgene av koloniseringen kan være vanskelig å overskue. Da blir det nødvendig å utforske det som ikke er belyst, det som ikke fester seg umiddelbart til netthinnen eller forblir i det dunkle. Vi må – som Klouman Høiner – forsøke å stille noen grunnleggende spørsmål. Hvor er vi nå? Hvordan havnet vi her? Hva er de grunnleggende forestillingene og verdiene som styrer samtidskulturen?

Kan vi skimte svaret i «mellomrommet», for å bruke et ord som går igjen i Den skinnende byen? Synliggjøre noe vi vanligvis ikke er i stand til å se? Hva kan vi lære av å utforske de mørke feltene mellom lyspunktene?

Trigget nysgjerrigheten

Før bidro enkeltfotografiet oftere til å trigge nysgjerrigheten og forestillingsevnen; det førte til videre undersøkelser av det som skjer. Men det skjedde i en kultur der bildet fortsatt var unntaket, og skriftspråket var regelen.

Der man før så ett, to eller ti motiver og brukte disse til å lete videre etter sannheten, er det nå så mange sannheter at blikket blir overveldet. Det blir vanskeligere å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og den umiddelbare impulsen blir å fortsette å benytte seg av det dominerende språket (altså: billedspråket). Tilskueren gransker ikke nødvendigvis årsakene til begivenhetene, arbeider ikke med å grave dypere, men velger i stedet å lete etter nye bilder, ved hjelp av noen tastetrykk i en søkemotor eller et sveip med tommelen.

Det ligger et element av avhengighet i denne prosessen, der synsnerven stimuleres igjen og igjen, mens man forflytter seg videre fra bilde til bilde. Om jeg er på jakt etter det ikoniske fotografiet, som beskrevet ovenfor, eller noe annet, mer trivielt – som vakre landskapsmotiver eller bilder av en popstjerne jeg er nysgjerrig på – fører enkeltfotografiet sjeldnere til dypere forståelse og oftere til enda flere bilder. Som i sin tur fôrer den samme evighetsmaskinen. Behovet for ny stimulans virker umettelig.

I våre personlige fotoalbum er situasjonen mindre alvorlig. Like fullt fører mengden fotografier til noe av den samme trettheten. Etter at kameraet ble knyttet til mobilen, ble apparatet en gjenstand for direktekommunikasjon, noe som brukes i «sanntid», på linje med en telefonsamtale eller et chatrom. Dermed ble bildet stadig oftere knyttet direkte til øyeblikket, til tiden og stunden man er midt opp i. Når det deles, er ikke bildet et uttrykk for det som skjedde, men snarere en fortelling om det som skjer nå.

Altså blir bildet en del av den samme tidsstrømmen som det før var med på å forstyrre, ved at det foreviget motivene, fikk øyeblikket til å fremstå som udødelig. Selv om de avbildede fortsatt blir bevart i fotografiet, brukes bildet på en annen måte, og det endrer vår opplevelse av tid. Motivet uttrykker en livsfølelse som nesten virker førfotografisk – paradoksalt nok, til tross for at det er blitt fanget av kamera. Det likner mindre på et minne og mer på et alminnelig, flyktig synsinntrykk.

Store snøfnugg i tett driv

Blikket trenger nødhjelp. Øynene er slitne. Vår egen historie, måten vi organiserer våre fortellinger på, er omkalfatret og fragmentert. Bestanddelene flyter i bevisstheten, er som store snøfnugg i tett driv, så mange at de er vanskelig å gripe. Får man mot formodning tak i ett bilde, finner fokus på dette ene, er det ikke lenge til det smelter foran øynene våre. Så kommer nye bilder til, som i sin tur blåser omkring eller går i oppløsning.

Hvordan er det mulig å finne en meningsfull orden i dette kaoset? Få anledning til å dvele ved noen få motiver slik at de blir mer enn bare synsinntrykk, men i stedet danner grunnlag for refleksjon og tenkning? Svaret er antakelig ikke å utsette seg for enda flere fotografier, å bade i en endeløs rekke av komiske og tragiske blinkskudd, ulykksalige og lykkelige øyeblikk. Man må finne ly fra stormen, slik at man ikke blir snøblind.

Selv trenger jeg avstanden som pauser gir. Som mørket gir. Kameraet kan aldri bli det det var – løsrevet fra nettverket og fattig på eksponeringer – men det kan være et bilde på noe vi ikke må glemme. Og det er mørkets nødvendighet. Det lyssvake rommet, der bildene ikke er regelen, men unntaket, blir – i denne sammenhengen – en kilde til introspeksjon. Også der blir fortellinger til, ved at vi bygger ut bildene, i stedet for at de sveiper forbi.

Lange stunder uten innsikt fyller de korte øyeblikkene med mening. Skru av lysene, og lukk øynene. Pust inn. Pust ut. Vent til noe viser seg på horisonten. Hva ser du da? Hvilke stemmer hører du? Hvilke fortellinger?