Intervju med Christian Lollike

Som dramatiker, regissør og teatersjef ved teatret Sort/Hvid i København har Christian Lollike lenge vært en av dansk teaters ledende skikkelser, prisbelønt og bejublet, blant annet for sin nytolkning av Holbergs klassiske komedie Erasmus Montanus. Mest kjent er han nok likevel som en eksperimentvillig og alt annet enn skuddredd samtidskommentator, en fri og leken kunstner som tramper rett inn i ømtålige temaer, fra klimakrisen til høyreekstremisme og rasisme-debatten.

Dette har gjort ham til en kontroversiell figur, all hederen og publikumssuksessen til tross; del av det bestående, men også i opposisjon. Ikke minst falt monologen Manifest 2083, fra 2012, basert på klipp-og-lim-manifestet til Anders Behring Breivik, mange tungt for brystet, samtidig som den vant flere av Danmarks mest høythengende scenekunstpriser.

Dobbeltheten Christian Lollike er forbundet med, er hjertelig til stede også i Kakefabrikken, hvor han leverer en munter og innfallsrik farse, som også er en kantete satire med mange store målskiver: New Public Management, integreringsdebatt, slankehysteri, nasjonale selvbilder. Og alt dette finner altså sted på en kakefabrikk hvor en nyansatt kvinne med nikab prøver å utvikle en kake uten sukker og fett. Hvor kom dette fra?

Fascinert av kake

– Jeg og en venn er fascinert av kake, og lurte på om det var mulig å kombinere kake med angst. Så vi tok for oss danskenes to store angstområder: angsten for å se tykk ut og angsten for muslimer. En kakefabrikk symboliserer også selv noe erkedansk: Kake har med hygge å gjøre, og jeg er interessert i forestillingen om hygge som noe særdansk, som noe vi dansker kan gjøre på en helt særegen måte. Det synes jeg er et morsomt selvbedrag. Dessuten er det noe veldig fristende taktilt ved deig og fløteskum – samtidig som fabrikken jo er en arbeidsplass.

Kakefabrikken benytter seg altså av farsens tone og temperatur, med komiske forviklinger og misforståelser i fleng. Latteren sitter løst. Det er en sjanger som står Lollikes hjerte nær, og som rommer mange muligheter.

– Farsen er manisk opptatt av å underholde, i den hensikt å skjule alt den ikke tør å snakke om. Farsen kjennetegnes ved at den ikke egentlig flytter på seg, men at den heller kjemper for å tildekke. I en viss forstand står farsen nærmere det groteske enn andre komedieformer gjerne gjør.

Betent debattklima

De farseaktige spilloppene har selskap av satire over samtiden, og tar opp spørsmål knyttet til religion, integrering, kulturell identitet, uten å forlate den innfallsrike munterheten. Dette er betente temaer også i Norge, hvor det gjerne går en kule varmt i kommentarfeltene så snart diskusjonen begynner. Lollike ser ingen positiv tendens i hvordan ordskiftet utvikler seg.

– I en viss forstand er debattklimaet bare blitt enda mer betent enn da jeg skrev Kakefabrikken for noen år siden. Jeg orker ikke å debattere selv akkurat nå; jeg sliter med hele dette cancel culture-kjøret vi har for tiden. Jeg synes det er hyklersk og selvrettferdig. Jeg har aldri hatt noe tro på at mennesker har en essens eller kjerne, og synes ikke noe om at folk stempler hverandre: Du er hvit, så du vet ikke noe om svart, osv. osv. Jeg synes i det hele tatt at vår tid er preget av en sterk mistro til empatien, fantasien og forestillingsevnen.

Selv om Lollike nyter stor anseelse, har han lenge blitt omtalt som en provokatør – dansk teaters enfant terrible. Hans bruk av blackfacing og «N-ordet» har ført til heftig debatt om rasisme og politisk korrekthet og hva den frie kunsten kan tillate seg. Samtidig hylles han for sitt bidrag for å gjenskape teatret som en scene for politisk diskusjon og engasjement.

Men at han er en bråkmaker som serverer sjokk og brannfakler på løpende bånd, er et premiss han aldri har godtatt.

– Grunnen til at jeg gidder å lage noe, er fordi jeg selv synes det er gøy, og fordi det kan si noe overraskende. Når det så blir oppfattet som provoserende, er det nok fordi jeg mener verket har sin egen rett, er en uavhengig ytring, at det kan si noe som ikke nødvendigvis stemmer overens med mine private holdninger. Det forvirrer folk, og kan oppleves som provoserende. Men i tilfellet Kakefabrikken, skrev jeg det fordi Det Kongelige Teater spurte om jeg kunne skrive en farse.

Teatret er et frirom

Det er nettopp dette frie og uavhengige ved kunstverket som trakk ham til teatret i utgangspunktet:

– Jeg har alltid sett på teatret som et sted hvor vi kan forstørre samfunnet vårt, så noe trer tydeligere frem. Teatret er et sted hvor man kan få lov til å snakke over seg. Et frirom hvor man kan undersøke forskjellige posisjoner uten å ta moralsk stilling til dem. Men bare holde dem opp i lyset.

Slik han ser det, er ikke dette et kunstsyn i medvind om dagen. Resultatet er at det blir stadig vanskeligere for ham som regissør og dramatiker å realisere visjonen sin. 

– Jeg synes skuespillere og andre kunstnere er veldig engstelige for tiden. Redde for å tråkke utenfor. Redde for ikke å kontrollere budskapet. Det gjør det vanskelig for meg å gjøre jobben min, siden jeg ikke bryr meg om å ha fasiten klar på forhånd. Det tør ikke folk å stille opp på.

Av Leif Bull, forfatter og skribent