Jakten på musikken i Sancthansnatten

Eventyrkomedien Sancthansnatten ble skrevet i 1852 av den da 24 år gamle Henrik Ibsen. Stykket hadde urpremiere på Det Norske Theatret i Bergen året etter. Teateret hadde åpnet nøyaktig tre år tidligere, etter initiativ og pådriv fra Ole Bull, og var det første teateret med bare norske skuespillere på scenen. Ole Bull hadde hos Ibsen sett et talent og det riktige nasjonale (les: revolusjonære) lynne, og ansatte ham som dramatiker og instruktør.

Med så godt som ingen teatererfaring hadde han ansvaret for en enorm mengde oppsetninger, og han skrev i løpet av disse årene sine første suksesser og fiaskoer. Sancthansnatten hørte nok til den siste kategorien og fikk bare to kvelder før den ble tatt av plakaten. Ibsen ville senere i livet ikke vedkjenne seg stykket, og det ble ikke tatt opp i hans samlede verker før etter hans død.

Derfor har skuespillet med få unntak ligget urørt siden – frem til nå, når stykket iscenesettes på den nye scenen på IBSEN Museum & Teater, i en historisk informert oppsetning. Det vil si at man iscenesetter stykket slik det ville blitt gjort da det ble skrevet. Alle forestillingens elementer, inkludert musikken, er inspirert av hvordan man satte opp teater på 1850-tallet.

Populære operaovertyrer som fast innslag

Å velge musikk til Ibsens Sancthansnatten i en historisk informert oppføring kunne egentlig ha vært en forholdvis enkel oppgave, hvis vi bare hadde hatt plass til et symfoniorkester og et kor her på Ibsenmuseet.

På Det norske Theater i 1853 ble alle fremføringer ledsaget av teaterets orkester, under ledelse av Ole Bulls bror Edvard. Orkesteret talte litt over tjue mann, og de hadde et knippe av datidens populære operaovertyrer på repertoaret. Disse ble brukt som overtyrer og mellomaktsmusikk til de forskjellige teaterstykkene, uavhengig av om de hadde noen særlig tilknytning til handlingen eller ikke. I tillegg ble det normalt komponert ny musikk til hvert nytt stykke som ble satt opp.

I Sancthansnatten besto denne nye musikken av tre-fire solosanger og et par korsanger, i tillegg til en del instrumental scenemusikk som satte stemning og underbygget handlingen i sentrale scener.

Tidsriktig norsk musikk og «norgesvenner»

Musikken kan muligens ha vært komponert av Ferdinand Schediwy, som senere komponerte til Ibsens Gildet på Solhaug og Olaf Liljekrans, men vi vet det ikke sikkert, og det er bare bevart noen få sider av musikken. Disse fragmentene bruker vi i vår versjon av Sancthansnatten, men det er selvfølgelig ikke nok til å fylle en helaftens teaterforestilling.

Vi har av åpenbare grunner heller ikke mulighet til å spille symfoniske operaovertyrer. Derfor har vi konsentrert oss om pianomusikk. I Ole Bulls ånd har vi bare brukt norsk musikk, men vi har utvidet definisjonen for norske komponister til å omfatte «norgesvenner» som Carl Arnold, Ferdinand Schediwy og Rudolph Hasert.

Et annet kriterium var at musikken allerede fantes i 1853, men for komponister som allerede hadde skrevet en lang rekke klaverstykker på det tidspunktet, har vi gjort unntak og også tatt med noe musikk som er komponert senere. 

Nasjonalromantikk og jakten på den norske selvfølelsen

Musikklivet i Norge rundt 1850 var preget av en søken etter en egen nasjonal identitet, etter langvarig kulturell dominans fra Danmark og Tyskland. Politisk endte det danske herredømmet i 1814, men førti år senere var skriftspråket og scenespråket fortsatt dansk, og de fleste musikerne i viktige posisjoner var tyske eller danske.

Det var nasjonale tendenser å spore blant norske intellektuelle lenge før 1814, og det var sterke understrømmer både i litteraturen, billedkunsten og musikken på 1820- og 30-tallet. Waldemar Thrane hadde allerede i 1825 brukt elementer fra norsk folkemusikk i syngespillet Fjeldeventyret, og Henrik Wergeland gikk fryktløst til kulturelt angrep på alt som kuet den norske selvfølelsen, men det var først i løpet av 1840-tallet at disse bestrebelsene begynte å bære større kunstneriske frukter.

Og det var nå at også den folkelige kulturen for alvor ble hentet frem som et redskap i kampen for det norske. Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr, Ivar Aasen samlet norske ord, Ludvig Mathias Lindeman samlet folketoner, og Tidemand og Gude malte norske fjorder, fjell og folk. Ole Bull ble en ivrig ambassadør for alt som var norsk og «opprinnelig», noe som blant annet førte til opprettelsen av Det Norske Theater i Bergen i 1850. 

Europeisk tradisjon og nye nasjonale impulser

Både politisk og kunstnerisk var det radikalt å være nasjonalist i Norge på denne tiden. Det var ikke lenge siden den svenske kongemakten hadde satt inn militæret mot en fredelig men ulovlig 17. mai-feiring på Stortorvet i Oslo, og det ble ikke akkurat undervist i norsk kultur på universitetet. De kunstnerne som hadde kunstfaglig utdannelse, hadde den fra utlandet.

Sett i ettertidens historiske lys var nok de nasjonale strømningene i kunsten den tidens viktigste utvikling, men de var kanskje ikke veldig dominerende i samtiden.

Den viktigste komponisten i Norge rundt 1850 var Halfdan Kjerulf, og han tilhørte de som av og til syntes det kunne bli for meget av det nasjonale og folkelige element i kunsten. Han huskes i dag best for korkomposisjoner som «Brudeferden i Hardanger» og «Norges Fjelde», og han har laget noen av de fineste klaverarrangementene av norske folketoner som finnes, men det aller meste av hans produksjon er likevel stødig plantet i tysk romantisk tradisjon.

Dette kjennetegnet også de fleste av Kjerulfs samtidige kollegaer: De komponerte i europeisk stil, samtidig som de lot seg fascinere og påvirke av den norske folkemusikken.

Denne uunngåelige blandingen av europeisk tradisjon og nye nasjonale impulser ser vi også tydelig hos den unge Ibsen, og vi har valgt musikk som gjenspeiler dette spennet. De føringene Ibsen har lagt for musikken tyder på at han ville ha et folketone-preg på mye av det. Flere av sangtekstene han har skrevet minner om gamle folkeviser.

Få bevarte originalmelodier

Melodien på sangen «Og hør, liden Fugl paa Furrukvist» (Annas sang i starten av første akt) er bevart, og den er komponert i en enkel folkevise-stil, men med en harmonisk vending som likevel gir den en duft av såkalt kunstmusikk.

De to ballade-aktige sangene «Liten Karin» og «Ung Erik» har gått tapt, og jeg har modellert melodiene på folketoner arrangert av Kjerulf og Lindeman, mens jeg har laget melodien til «Og mens du trer med en spe fot» oppå et impromptu av Kjerulf i ren «Leipzig-stil». Den ene korsangen i stykket, «mens Felen klinger i Mark og Li», ble originalt satt til folketonen «Å kjøre vatten og bære ved», mens den andre, «Chor af usynlige Alfer» er komponert i kunstmusikalsk stil.

Vi har ellers valgt å legge korsangene i munnen til rollen Nissen. I tillegg er det et par mindre sangtekster som originalt kanskje ble sunget, eller kanskje ble deklamert, som vi har valgt å gjøre som melodrama (talt tekst på musikk). Vi har også tatt oss en frihet fra manuset og gitt en sang til rollen Fru Berg, som får æren av å synge en tysk romanse av Halfdan Kjerulf, som man gjerne gjorde i salongene på den tiden. 

Ibsens egne henvisninger

Ibsen har også foreskrevet en del instrumentalmusikk i stykket, med beskrivelser som «Belysningen forandres og en dæmpet Musik øres», «Idet tæppet gaaer op høres Sang og Violinspil», «Dæmpet Musik høres fra Baggrunden», «Efterspillet hendøer lidt etter lidt» osv.

Vi har lagt til betraktelig mer scenemusikk enn Ibsen har antydet i manuset. Siden et piano lager mindre lyd enn et orkester, kan vi bruke musikk i større grad til å fargelegge dialoger og underbygge stemninger, uten at det tar fokus vekk fra teksten. Mye av den musikalske jobben med denne forestillingen har vært å finne frem til riktig instrumentalmusikk.

Jeg har lest meg gjennom utallige skjøre, gamle manuskripter og funnet mange skatter som sjelden eller aldri blir hørt. Dessverre var det bare en liten del av disse skattene som fant veien til vår versjon av Sancthansnatten.

Ole Bull burde definitivt ha vært med, men det er dårlig med pianomusikk i hans produksjon. Hans Skramstad skulle jeg gjerne ha hatt med, jeg fant bare ikke riktig plass til han i stykket, og Martin Andreas Udbye diskvalifiserte seg selv av samme grunn som Ole Bull. 

Forestillingen rammes inn av eldre musikk. Overtyre, mellomakt og finale er av Waldemar Thrane, Carl Arnold og Hans Hagerup Falbe, som er en generasjon eller to før Ibsen. All annen musikk er mer eller mindre samtidig med Sancthansnatten.

Takk til …

For å ha størst mulig utvalg har jeg vært gjennom en spennende og givende gravejobb. Jeg vil rette en stor takk til Harald Herresthal som gjennom sine bøker (og Facebook Messenger) har pekt meg i riktig retning, og jeg har hatt stor nytte av Nils Grindes arbeid «Ibsen og musikken».