Kjærlighetsarbeideren

Dette intervjuet ble gjort da Camara Lundestad Joof ble utnevnt til husdramatiker på Nationaltheatret høsten 2020.

– Shit bandit, dette er helt sinnsykt bananas!

Camara Lundestad Joof går omkring i gangene på Nationaltheatret, mellom byster og malerier av store teaterkunstnere, gull, fløyel og marmor – men også vekkstuede lyskastere, brukte kaffekopper, støvete rekvisitter og alskens teaterskrot.

Det er dette som blir hennes arbeidsplass i de kommende to årene. Her skal hun være husdramatiker og skrive to verk for oppføring ved teatret.

Den 32 år gamle forfatteren og scenekunstneren med det lure smilet og de viltre krøllene kjenner på ærefrykt – men like mye på boblende skaperglede og pågangsmot. Hun har fått en ny talerstol, både som kunstner og som politisk menneske.

– Jeg gleder meg til å synse og mene og samarbeide med alle de fantastiske folka som jobber i dette monumentet av et teater. Og så gleder jeg med til å få tid og pusterom til å skrive og jobbe med det jeg brenner for.

Nytter det?

For den som følger med i kultur- og samfunnsdebatten, er neppe Camara Lundestad Joof noe ukjent navn. Hun er spaltist i Dagbladet, og hun har utgitt boka Eg snakkar om det heile tida – en personlig fortelling om oppvekst, språk, makt og identitet – og om hvordan rasisme kjennes på kroppen. Boka skulle blitt teater vinteren 2021, i regi av Riksteatret, men forestillingen ble avlyst på grunn av kronapandemien.

Tidligere har Joof gjort seg bemerket med den selvbiografiske soloforestillingen Pavlovs tispe, om hvordan en skeiv, brun kvinne navigerer i det skandinaviske samfunnet. Forestillingen, der Joof lekte med stand up-sjangeren og forsøkte å finne ut av hvem som får lov til å le av hva, spilte over 200 ganger for norske skolelever, i tillegg til at Stockholm Stadsteater tok den inn i sitt repertoar.

Hun har vært husdramatiker ved Dramatikkens hus og er utnevnt av kongen i statsråd til rådsmedlem i Kulturrådet. Sånn for å nevne noe.

Og er det ett tema som manifesterer Joofs prosjekt, så er det hennes erfaringer som bifil og datter av en norsk mor og gambisk far. Det handler om mangfold og identitet, klasse, normkritikk og rasisme.

– Og nå blir du altså husdramatiker på Nationaltheatret. Hva er planene dine for det du skal produsere?

– Først ut er urpremieren på De må føde oss eller pule oss for å elske oss på Torshovteatret. Stykket er en raljering, en ordstrøm, fra tre minoritetskvinner. Det er et fiktivt verk, men det handler mye om kampen jeg, og jeg tror mange med meg, står i. Hvem setter premissene for det jeg kan fortelle og måten jeg forteller det på? Får jeg lov til å formidle glede eller seire, eller er det bare det konstruktive sinnet som har noen plass i offentligheten? Og nytter det? Er kampen mot rasisme og alle former for diskriminering egentlig bare selvterapi og traumefiksering? Eller er det offentlighetens lidelsesfetisjering som sette premissene? Og hvordan snakker man om det som er vondt uten å gå i den fella?

– Tittelen på stykket går jo ikke upåaktet hen. Hva ligger bak?

– Det private er politisk, men det er det intime også. Det nære, det kroppslige, det kjærlige; politikken blør inn i alt, eller blør ut av alt, kanskje. Kampen for å bli likt og trodd. Elsket. Må jeg som minoritet iscenesette min egen historie slik at majoriteten skal like meg, kjøpe meg, komme og se på meg? Og i hvor stor grad gjør jeg det også i mine nære relasjoner? Med familie, med partnere? Hvor stopper det?

Om oppvekstvilkår og søskenkjærlighet

Det meste av det Joof har gjort som scenekunstner, enten det handler om mødre fra ulike steder i verden eller nordisk kolonihistorie, har et dokumentarisk utgangspunkt. Høsten 2021 skal hennes neste prosjekt som husdramatiker realiseres på Torshovteatret, nemlig stykket Samtaler med bror. Inspirasjonen har hun hentet fra sin egen familiehistorie.

– Hva slags prosjekt er det?

– Selv om broren min og jeg er oppvokst i samme køyeseng og med like pyjamaser, havnet han i et gjengmiljø, med kriminalitet og rus – og jeg på Nationaltheatret. I sju år hadde vi ikke kontakt med hverandre, før vi begynte våre lange samtaler – som er grunnlaget for dette stykket, forteller Joof.

Hun har allerede jobbet med det i mange år, som husdramatiker ved Dramatikkens Hus. Stykket springer ut fra hennes og brorens historie, men de har flyttet det inn i fiksjonen. Slik blir det et stykke for seks skuespillere, som spiller en søster og bror – eller er de tre søstre og tre brødre? – som har endt på hver sin side av samfunnsstrukturen.

Joof skriver stykket sammen med sin bror, og hun mener det er en ære å få ta med seg broren sin til Nationaltheatret – og en ære for Nationaltheatret å få ham.

– Dette er et kjærlighetsarbeid og et forsoningsarbeid. Han er så raus og modig, som deler sin innsikt i sider av samfunnet vi ofte ikke har lyst til å vedkjenne oss – og som vi mangler kunnskap om.

Hvordan er rasisme kjønnet? Det er temaet hun ønsker å undersøke. Joof skriver om innenforskap og utenforskap – og ikke minst om søskenkjærlighet.

Noe utenom det vanlige

Camara Lundestad Joofs egen fortelling er noe utenom det vanlige: Hun er født i Bodø, oppvokst i Sandefjord, sammen med mor, lillesøster og storebror – og en far i fengsel.

– Jeg har lest om egen familie i pressen, vært vitne i kriminalsaker og utvisningssaker, forteller hun.

– Det har selvfølgelig påvirket meg. Gjentatte møter med rettssystemet som barn har vært med på å gi meg en interesse for systemer og strukturer. Og for at mennesker er så innmari komplekse. Faren min har aldri vært bare én ting, men som muslimsk innvandrer med kriminell bakgrunn, har jeg opplevd at han har blitt redusert til bare det. Det var sjelden plass til et større bilde. Og som barn trodde jeg lenge på det bildet. Men han er, som alle andre, så uendelig mye på én gang. Besatt av emojier for eksempel. Han har lært meg at ingenting er statisk. Ikke mennesker, ikke systemer, ikke grenser.

Camaras familie har alltid vært opptatt av kultur, men det var sjelden budsjett til å gå på teater. Mormor tok henne imidlertid med på amatørforestillinger i Vestfold og var flink til å finne rabatterte billetter. Og det finnes store musikalske tradisjoner innenfor gambisk kultur, og en fortellertradisjon som i stor grad eksisterer utenfor de tradisjonelle norske kulturinstitusjonene. Der har hun funnet mye glede.

Da Camara var 18 år, bar det til Oslo – på søken etter det som var spennende og kjentes viktig: teater, kunst og politikk. Her gjorde hun ferdig videregående skole, og dramalinja på Hartvig Nissen er hennes eneste formelle utdannelse. Det som skulle bli definerende for henne, var å få være med å starte Den mangfaldige scenen, barne- og ungdomsteatret til Det Norske Teatret, Bondeungdomslaget Oslo og Noregs Ungdomslag. Hun begynte som amatør – og endte som profesjonell scenekunstner.

Joof beskriver det som en klassereise:

– Jeg hadde aldri valgt kunsten hvis det ikke var for Liv Hege Skagestad, som driver Den mangfaldige scenen. Hun tilbød meg en hospitantstilling, men jeg svarte at noen ulønnet hospitantstilling dessverre ikke var mulig, hvor mye jeg enn hadde lyst. Jeg har jobbet og betalt for meg hjemme siden jeg var 13 år, som gartner, som telefonselger, you name it. Så jeg takket nei. Da sa Liv Hege: «Det er klart du skal få lønn. Vi har åpenbart en blindsone på klasse her», forteller Joof.

Hadde det ikke vært for dette tilbudet, hadde hun valgt juss eller noe annet med trygg, sikker inntekt.

– Jeg har tatt noen store sjanser i livet, ved å velge kunsten, men jeg har aldri gått inn i ulønnede prosjekter. Det er arbeiderklassens store utfordring: Vi er ansvarlige for hverandre, mens middelklassen er ansvarlige først og fremst for seg selv. De har råd til å ta større sjanser, sier Joof, som sammen med Skagestad fikk Oslo bys kulturpris 2021 for arbeidet med Den mangfaldige scenen.

Bodde sammen med rektor

Men hva skal man med en universitetsgrad når tidligere rektor og lærer på Kunsthøgskolen, Morten Krogh, tar deg under sine vinger?

– Vi bodde faktisk sammen i en toroms leilighet, jeg, den 21 år gamle teaterspiren og den 62 år gamle erfarne teaterlæreren, ler Joof.

– Det høres kanskje suspekt ut, særlig etter #metoo, men det var veldig platonisk. I realiteten var det en byttehandel: Han var syk i de siste årene av sitt liv, jeg hjalp ham med det praktiske. Til gjengjeld underviste han meg i pensum ved KhiO over kjøkkenbenken. Og så ble han en av mine beste venner. Jeg savner ham stort.

– Hva lærte han deg?

– Vi så mye teater sammen og diskuterte det vi hadde sett. Han lærte meg å analysere og kritisere, og han var den første som oppfordret meg til å skrive scenetekst. Og så rev han tekstene mine i fillebiter og ba meg gjøre det samme med hans tekster. Og vi jobbet mye på gulvet. I perioder var jeg regiassistenten hans. Min sterkeste teaterfaglige bakgrunn er å være romkameraten til Morten, ler Camara.

– Teater gjør meg rausere

Enten hun skriver teaterstykker, Dagbladet-spalter eller snakker på radioen; kampen mot diskriminering slipper hun aldri.

– Det at du taler så mange identitetspolitiske saker, er det en styrke eller svakhet for deg som kunstner? Blir du ufri og bundet til å alltid være politisk eller er det en fordel å ha et så tydelig prosjekt?

– Både og. Jeg har både følt på en frykt for at det hele er et martyrkompleks, der jeg må ofre meg for det som er viktig, og jeg har vært utbrent. Men det jeg elsker med teater, er at det er kollektiv form. Uansett hvor monoman jeg blir i min egen prosess, skal det jeg lager filtreres av andre kunstnere. Slik vokser min egen politiske kamp inn i en kollektiv kunstform. Det gjør meg til et rausere og klokere menneske enn når jeg sitter alene og skriver. I det hele tatt: Teater gjør oss til bedre mennesker, sier Joof.

Og når hun blir sliten og lei, og kjenner at kampen for et mer inkluderende samfunn kjennes fånyttes, hjelper det å tenke at hun ikke er alene.

– Det finnes så utrolig mange stemmer der ute nå, så mange briljante folk som gjør at jeg kan jobbe smalere, puste ut og la martyrkomplekset hvile litt. #metoo og black lives matter; det er jo store internasjonale bevegelser som bringer med seg så mye håp. Og slagsider. Det er oppturer og nedturer hele tiden. Når jeg blir sliten, er det viktig å tenke på at det jeg – og vi – holder på med i bunn og grunn er et kjærlighetsarbeid: Hvor banalt det enn høres ut, så er det jo det som er drivkraften. Sånn menneske til menneske. Det er meningsfullt, for meg.

– Apropos pusterom: Du har jo oppnådd så mye, kjemper du alltid på eller tar du deg noen gang tid til å feire seirene?

– Jeg skal ta et glass sjampanje med mormor. Hun har vært min pådriver hele veien.

Camara nikker litt og smiler. Lurt.

– Ja, det skal jeg sannelig gjøre.

 

Av Marte Stubberød Eielsen

Camara Lundestad Joof (f. 1988) tar over som husdramatiker ved Nationaltheatret etter Kathrine Nedrejord. Arne Lygre og Johan Harstad har tidligere vært husdramatikere ved Nationaltheatret.