De ustreites byutvikler

– Det mest absurde å gjøre i et teaterrom er å sette masse mennesker i et amfi! Det er jo tusen andre måter å organisere et rom på.

Simen Formo Hays utgangspunkt som regissør er at han ikke har noe forhold til teatertradisjon. Han vil lage en happening, et sted der det er gøy å henge. Han vil kjenne på hva som er spesielt med denne kvelden, akkurat det som skjer her og nå. 

– Teater er i bunn og grunn et utelivskonsept. Jeg vil ta det enda lenger ut! 

Ambisjonene for Døden på Oslo S er intet unntak. Her skal rommet løses opp helt. Formo Hay, scenograf Dagny Drage Kleiva, lysdesigner Oscar Udbye og kostymedesigner Alva Brosten skal ikke bare lage rufsete musikkteater av dette 80-tallsfenomenet, men skape et slags festivalområde av det gamle kjøpesenteret på Økern, med burgersjappe, bar og platebutikk. Og et ambisiøst formidlingsopplegg mot skoler, organisasjoner og ulike miljøer.

Det skitnes manifest

Formo Hay er utdannet regissør fra Kunsthøgskolen i Oslo, men kunne like gjerne blitt byutvikler, som var hans plan b:

– Jeg er egentlig ikke så interessert i teater. Jeg vil lage noe som er gøy, noe som er viktig og som går i dialog med omverdenen. Byutvikling er jo en form for regikunst det også. Man kan like gjerne regissere miljøer eller grupper med mennesker, som forestillinger. 

Han synes Oslo er i ferd med å bli for gentrifisert.

– Vi snakker om å gi rom for mangfold, men vi gjør likevel byområdene så «pene». Da er det noen som ikke føler seg hjemme. Jeg synes det er viktig å bevare brune puber, at det er litt skittent i Brugata, og at Tøyenløftet ikke ødelegger for det ekte mangfoldet i bydelen. Til slutt blir hele byen lagt opp for 30-åringer med barn. Hva med de arbeidsløse, rusavhengige og kriminelle? I Døden på Oslo S vil jeg ta vare på denne energien og estetikken. ​Jeg vil lansere «Det skitnes manifest»! Det stygge og skitne har en stor egenverdi. Man merker det veldig i musikkhistorien. All pen popmusikk har røtter i undergrunns-rølpekultur. 

Økern midt i smørøyet

Ingvar Ambjørnsens legendariske ungdomsroman fra 1988, som to år senere ble filmet, har ikke den unge regissøren selv hatt et så sterkt forhold til. Det er blant annet manusforfatteren bak filmen, Axel Hellstenius, som har tatt initiativ til teaterforestillingen.

– Vi jobbet sammen på Brageteatret i Drammen, på Jonas Fjeld og Ole Paus-musikalen Sett bagen fra deg. Da åpnet vi en brun pub og spilte forestillingen der med publikum rundt på alle kanter. Jeg maste på Axel og ba om å få ha regi på dette prosjektet.

Og i Døden på Oslo S er det stedsspesifikke helt sentralt. Setter du passerspissen i Økern på et kart over Oslo og slår en sirkel rundt, oppdager du at bydelen ligger i et geografisk sentrum av byen. Og det slitne gamle kjøpesenteret er midt i blinken. Selv om det er en enorm utfordring å skulle skape et fullt fungerende teaterrom, serveringssted, formidlingslokale og butikkområde i det gamle bygget.

Planen var lenge at Nationaltheatrets midlertidige hovedscene skulle ligge på Økern, men selv om dette ikke lenger er aktuelt, legger det ingen demper på ambisjonene til Formo Hay:

– Det er en fantastisk mulighet. Vi vil være på et skittent sted, skape et estetisk bra sted å henge for flere enn den urbane kulturmiddelklassen. Det ville ikke vært så kult inne i et teaterbygg, på en hovedscene. Ting som er i dialog med verden er mye morsommere.

​«Jeg fikser det ikke, Pelle»

Formo Hay har bakgrunn fra flere kunstområder og har drevet med både musikk og litteratur. Og revy. Han elsker følelsen av å skape noe sammen med en stor gruppe mennesker. Fellesskap er en viktig rød tråd i arbeidet hans, både når det gjelder forestillingene og rommene de lages i.

– Jeg vil løfte frem det i scenekunsten, at man kan kjenne på fellesskapet i et rom. Det er sosialpolitikk på et vis.

«Jeg fikser det ikke, Pelle», sa Lena. Og folk sliter minst like mye med psykisk helse, utenforskap og rus som da Ambjørnsen skrev om Lena, Nina, Stein og Filla. Men hvordan møter vi dem som har havnet på skråplanet?

– Folk må lære seg å akseptere dem som lever helt andre liv enn dem selv, og ta konsekvensen av den allment aksepterte oppfatningen av at alle liv er like mye verdt. Hvordan skal vi lage et varmere og rausere samfunn? ​Dette er spørsmål som skal reises i formidlingstiltak i kjølvannet av forestillingen, forteller Formo Hay.​

– Jeg håper Døden på Oslo S vil bli det teaterprosjektet som tydeligst og mest direkte påvirker samfunnsutviklingen på mange år. Det handler om utenforskap, byen og hvordan den forandrer seg.

Skal sette spor

Til lydsporet av 1990-tallets store rockeband DumDum Boys og med kamera glidende over en mørk, regnfull og hard by, ble Døden på Oslo S et kultfenomen. Senere har mang en komiker latterliggjort den noe påtatte østkantdialekten i filmen. I teaterforestillingen blir det ingen ironisk distanse.

– Vi skal lage en maksimalistisk, men punka forestilling som foregår over hele rommet. Her kan virkelig alt skje. Og det blir nyskrevet musikk, med røtter i post-punk og new wave av Frank Hammersland. Det blir fengende. Menneskelig. Inderlig og emosjonelt. Ikke noe dekonstruert intertekstualitet, jeg vil rett på. Det blir spennende og rikt, men ikke avansert. Alle kommer til å henge med. Det er en sterk historie. Vi skal ta den skikkelig på alvor, det er jo Døden på Oslo S, der grunnhistorien er at en bys problemer fører til en ung jentes død. Jeg håper denne forestillingen setter spor i hodet, i følelsene – og i byen. 

Av Marte Eielsen og Monica Lindanger