Hamlets tro og tvil

På en helt vanlig dag skjer det voldsomme prosesser i hodet ditt.

For det første bestemmer du deg for hva du rent konkret skal gjøre: Hva du skal ha til frokost, når du skal gå hjemmefra for å rekke bussen.

For det andre tenker du over det du gjør og opplever: Kanskje blir du gående og grunne over om tonefallet til sjefen var kritisk eller nøytralt.

For det tredje hensettes du jevnlig til minner om fortiden og tanker på fremtiden.

For det fjerde observerer du deg selv tenke. Du merker deg dine egne reaksjoner og oppheng. Kanskje irriterer du deg over dine egne tankeprosesser. Hvorfor hadde du ikke et bedre svar parat på møtet? Hvorfor har du ennå ikke klart å slutte å tenke på eksen?

Dette siste, observasjonen av oss selv, er det som gjør oss selvbevisste og selvkorrigerende. Det er en nødvendig egenskap for å kunne lære av sine feil og tilpasse seg ulike situasjoner. Men det er også en felle: Det er mulig å fortape seg i studiet av seg selv, i fascinasjonen og kanskje skammen over sitt eget indre, i frustrasjon over at det er så fryktelig vanskelig å rive seg selv ut av sine egne tankebaner.

Et vanskelig dilemma

Hamlet, den danske prinsen som er hovedpersonen i William Shakespeares berømte skuespill, er blitt kalt litteraturhistoriens første, komplette psykologiske portrett. Det har mye å gjøre med nettopp dette: Hamlet står overfor et vanskelig dilemma, og spør seg hvordan det kan løses på best mulig måte. Ettersom han ikke finner noen god løsning, og blir mer og mer frustrert over sin egen manglende handlekraft, forsvinner han mer og mer inn i sitt eget hode. Han stiller seg selv inngående spørsmål om hvorfor han tenker som han gjør, og hvorfor han ikke klarer å være like resolutt som andre i en verden som sårt trenger at noen griper inn. Det er som om han graver seg dypere og dypere nedover i seg selv, mens flekken av himmel over ham blir stadig mindre.

Det er, sant å si, en nøtt han står overfor. Hamlet studerer egentlig i Wittenberg, men har vendt tilbake til Danmark, til slottet Helsingør, fordi faren hans er død. Når han kommer hjem, oppdager han at moren hans har giftet seg med den døde kongens bror, Hamlets onkel Claudius. Claudius har nå utropt seg selv til konge. Hamlet må innse at foreldrenes ekteskap, som han trodde var lykkelig, ikke betydde mer for moren enn at hun straks fant seg en ny mann, og at regler og lover som dikterer arverekkefølgen i kongeriket kan settes til side bare en sterk mann bestemmer seg for å manipulere systemet.

Den politiske Hamlet

Den Hamlet vi møter i stykkets første scener, svarer unnvikende, med ironi og gåter, når kongen og dronningen ber ham slutte å sørge over faren. Han kan ikke late som om han ikke er trist, han kan ikke late som om han ikke er sint over det som har skjedd, men han kan heller ikke snakke åpent, for da kan kongen komme etter ham. Scener som dette er grunnen til at Hamlet ofte er blitt satt opp som et svært politisk stykke av regissører med bakgrunn fra det tidligere Sovjet og Øst-Europa: Hamlets oppførsel minnet dem om hvordan de selv måtte trå varsomt, i hjemland der de ikke kunne snakke fritt. Så ble da også Hamlet forbudt av Stalin, etter at diktatoren begynte å kjenne på at det som skjedde på Helsingør lignet vel mye på det som skjedde i hans eget Sovjet, og kunne sette hoffet på farlige tanker.

Samme kveld møter Hamlet gjenferdet av sin døde far, som forteller at han ble myrdet av Claudius, og ber Hamlet ta hevn. Hamlet sverger å hevne faren. Men han gjør ingenting. I stedet sier han at han fra nå av kommer til å spille gal, og si ting som tilsynelatende ikke henger sammen.

Hvorfor spiller Hamlet gal? Det har litteraturforskere og teaterfolk grublet over i hundrevis av år.

Å tenke og å gjøre

William Shakespeares Hamlet ble antagelig skrevet mellom 1599 og 1601, på tiden da Shakespeare var i ferd med å befeste sin posisjon som teater-Londons fremste dramatiker, og kjøpe seg inn i teatret The Globe. Men historien var kjent fra før. Historien om Hamlet, eller Amleth, oppstod et sted i de nordiske landene så tidlig som i middelalderen. Rundt år 1200 ble historien gjendiktet på latin av den danske historikeren Saxo Grammaticus, og i 1570 dukker fortellingen opp i den populær samling av tragiske historier av den franske forfatteren François de Belleforest. I begge versjoner dreier det seg om en dansk prins som får i oppdrag å hevne sin fars død på en svikefull onkel.

Men boken til de Belleforest, som antagelig var Shakespeares kilde, skiller seg fra Shakespeares skuespill på i alle fall én vesentlig måte: I den franske fortellingen vet alle ved hoffet at det er den nye kongen som har drept den gamle. Når Hamlet spiller gal, er det derfor fullstendig rasjonelt: Han prøver å fremstå som idiotisk og ufarlig, for hvis onkelen tror at han planlegger en hevnaksjon, vil det bli slått hardt ned på. Den påtatte galskapen gjør at Hamlet kan planlegge hevnen sin i fred.

I Shakespeares versjon har Claudius ingen grunn til å tro at Hamlet kjenner den mørke hemmeligheten hans, og Hamlet har ingen grunn til å lede noen mistanke vekk fra seg selv. Shakespeare-forsker Stephen Greenblatt har påpekt at dette er et dristig grep Shakespeare tyr til flere ganger: Han fjerner det umiddelbart rasjonelle motivet for et avgjørende valg. Seeren, og leseren, må dermed lete etter svar i det irrasjonelle og emosjonelle. Det som hos forgjengerne var en enkel og handlingsmettet historie om hevn, blir hos Shakespeare en utforsking av den enorme, utmattende avstanden det kan være mellom det å tenke noe og det å gjøre det.

Spiller gal eller blitt gal?

Det kan være mange grunner til at Hamlet vegrer seg for å utføre hevnen, selv om han er rystet over å høre om farens endelikt. Han ser på seg selv som en rettskaffen person, og spør seg om det å drepe Claudius vil senke ham ned til morderens eget nivå. Han er en rasjonalist og intellektuell, et moderne menneske som vil bli overbevist snarere enn beordret, og noe i ham lurer på hvordan han kan vite at det spøkelset har fortalt virkelig er sant. Og han lurer på hva som blir konsekvensene, om en slik handling, om noen handling som helst, egentlig vil gjøre noe fra eller til i en verden som virker korrupt tvers gjennom.

Forskjellige fortolkere av Hamlet har lagt ulik vekt på de mulige motivene hans, men én ting synes klar: Samtidig som han bedyrer at han mest av alt ønsker å hevne sin far, utsetter han selve gjerningen igjen og igjen. Utover i skuespillet kan man også få en mistanke om at Hamlet kanskje ikke spiller gal så mye som han faktisk er blitt gal, at presset er blitt for stort, og at den forfinede psyken hans har slått sprekker. Mange iscenesetter også Hamlet slik; at galskapen ikke er et spill, men en reell tilstand.

En bedre verden

Hamlets dilemma er også dilemmaet til den som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Hoffet ved Helsingør er et uhyggelig sted der alle spionerer på alle, og de sentrale skikkelsene er for opptatt av sine egne intriger til å legge merke til trusselen som nærmer seg utenfra, i form av den krigslystne norske prinsen, Fortinbras.

Noe er, som kjent, råttent i kongeriket Danmark. Men for den som ønsker å ordne opp, er det tusen spørsmål som melder seg ganske umiddelbart. Hvilke metoder er egentlig tillatt i en rettferdig kamp? Hvordan kan du vite at det du velger å gjøre vil ha gode konsekvenser? Hvordan kan du være sikker på at dine motstandere faktisk er onde og må bekjempes? Og hvordan kan du være sikker på at dine egne motiver er rene?

Martret av tvil

Den amerikanske forfatteren og borgerrettighetsforkjemperen James Baldwin skriver om Shakespeare i sammenheng med opprør og aktivisme i sitt essay «How I stopped hating Shakespeare». Han peker på at den mann som vil gi seg hen til en god sak, må nødvendigvis forkrøple seg selv, gjøre seg enklere enn han egentlig er. For å tro på noe, må du i noen grad skyve tvil og ambivalens til side.

I Hamlet er det erobreren Fortinbras som stabler hæren sin på bena og stormer frem, tilsynelatende uten tvil eller indre uro. Hamlet ser på ham med misunnelse, og skulle ønske han kunne være like sikker, ikke så martret av tvil. Men det er ikke sikkert at et stykke ved navn Fortinbras ville vært like fascinerende og besettende som Hamlet.

Hamlet taler til oss blant annet fordi vi alle, hver dag, tar avgjørelser på sviktende grunnlag og ut fra mangelfull informasjon, og vet at det er noe vi, i motsetning til den danske prinsen, bare må klare å leve med. Han minner oss om oss selv fordi vi også er for komplekse, for mangfoldige, for vår egen forstand.

Av Inger Merete Hobbelstad

Inger Merete Hobbelstad er kulturkommentator i NRK, litteraturviter og forfatter. Hun har blant annet skrevet boka Å leve med Shakespeare (2016).

Denne teksten er skrevet ut fra en lesning av skuespillet Hamlet – og Hamlet-tradisjonen på ulike scener. Det er ikke en lesning av Hamlet, slik den vil fremstå i Johannes Holmen Dahls tolkning på Nationaltheatret.