Hva er det å være et menneske

Du skal være ekstraordinært kald og kynisk for ikke å berøres av disse setningene til Primo Levi, fange 174517, i Auschwitz. Eller du kan velge å vende deg bort i vantro (ingen mennesker kan gjøre sånt mot andre mennesker), fornektelse (dette har ikke skjedd, det var iallfall ikke seks millioner, bare fire), rett og slett mangel på interesse (det er så lenge siden nå) eller fordi du er antisemitt (jøder skal utryddes). Hvor du enn måtte befinne deg på denne skalaen, så er dette sant. Det skjedde. Det skjedde her i Norge. Det skjedde over hele Europa – kulturens høyborg. Goethes og Shakespeares, Mozarts og Rembrandts Europa. Einstein slapp så vidt unna, min 19 år gamle onkel Sigmund gjorde det ikke.

Holocaust – det store brennofferet – var det største planlagte massemordet i verdenshistorien, og er det fremdeles. Dokumentert ned i minste detalj, først og fremst av overgriperne selv. Tilintetgjørelsen kan ikke benektes. Men det forsøkes benektet hver dag. For overlevende og det som kalles tidsvitner er dette som å bli myrdet en gang til.

Nedstigningen til helvete

Primo Levi, en italiensk jødisk frihetskjemper som ble arrestert i Nord-Italia i 1943, sendt med tog til dødsleiren Auschwitz i Polen i 1944, og befridd av russiske styrker i januar 1945, har skrevet flere bøker om dette. Han overlevde for å kunne fortelle hvordan Emilia Levi, et muntert barn, hånd i hånd med sin mor forsvant i tussmørket på perrongen; «… slik forsvant, brått og uventet, våre kvinner, våre foreldre, våre barn. Nesten ingen fikk anledning til å ta farvel.»

Dette er begynnelsen på Primo Levis personlige nedstigning til helvete. Han kom ut av polert europeisk kultur og ble i løpet av et halvt års tid redusert til en levende død, et skjelett blant andre skjeletter i stripete pysjamas. Fra å være en kultivert ung mann var han blitt en som var i stand til å stjele en annens siste brødbit og tøyfiller, slik den andre ville stjele hans om muligheten var til stede. Sammen med andre fanger sto han sløvt på appellplassen og overvar henrettelser av «Häftlinge» – fanger – til hornmusikk.

I løpet av mindre enn et år mistet han sin identitet, sin fortid og tanken på en fremtid. Han ble omformet til ren smerte. Fangenummeret var tatovert på den ene underarmen. Noe navn hadde han ikke mer. Ingen stemme.

Levi overlevde takket være litt flaks, som å klare å omforme noe metallskrap til en slags skje. Hans egen var stjålet fra ham. En skje kunne representere forskjellen på liv og død; skje var viktig for å få i seg den vandige suppen fangene daglig ble tildelt. Uten skje måtte fangene slikke i seg suppen, som dyr.

En annen italiener, Alberto, ble hans venn. Vennskap kunne være livredning. Levis fag som kjemiker kom ham til unnsetning; mot slutten fikk han arbeid i et laboratorium. Han fikk også skarlagensfeber og ble innlagt på lasarettet. Syke, men arbeidsføre jøder fikk en slags behandling, men kunne ironisk nok risikere å bli sendt i gasskammer etter «friskmeldingen». Da de russiske styrkene kom, lå Primo Levi på lasarettet. Leiren var blitt bombet, og i ruinene av overfylte latriner og døde mennesker, krøp utmagrete, dødsmerkede fanger rundt på jakt etter noe å spise, noe å varme seg på. Alle tyskere var forsvunnet natten til 21. januar 1945. 24. januar var fangene satt fri, men uten krefter til å bevege seg utenfor leirområdet. I lasarettet lå døde pasienter stivfrosne i køyene. Så nært og så fjernt fra friheten.

«Vi befant oss i en verden av død og gjenferd.»

Det skjedde også her

Jeg var også tre år en gang. Uken etter min tre-års fødselsdag i 1942 flyktet min mor med meg i armene gjennom dypfrossen skog bratt oppover fra Ørje i Østfold til Sverige. Vi var en gruppe på elleve som ble loset mot svenskegrensen av en nordmann som ikke kjente oss, men som hjalp oss fordi han måtte. Han kunne ikke la være å hjelpe mennesker i den dypeste nød. Alle sovepillene jeg fikk for ikke å avsløre oss, tok nesten livet av meg.

Når jeg leser om Emilia, vet jeg hva som ville skjedd med mor og meg, og som skjedde med rundt 30 personer i familien vår og seks millioner andre jøder. Dersom ingen ville hjulpet, dersom vi var ankommet Auschwitz med tog, og uansett hvilken side av toget vi gikk av på, ville vi endt i gasskammer. «Hva skulle jeg sagt til deg når vi gikk inn der?» har min mor, snart 108 år gammel, tenkt hver dag siden.

Wannsee-konferansen

Ta en tur til vakre Wannsee når du er i Berlin: i en villa satt den tyske høykommandoen og planla hva de skulle gjøre med de europeiske jødene. Unge og gamle, spedbarn og oldinger, gravide og syke. Dette var Endlösung, «den endelige løsningen». Der ble det planlagt overlagt mord på 10,3 millioner mennesker, derav 1300 norske. «Norwegen 1300» står det på kartet på veggen i villaen; hvert land hadde kart med antall jøder påskrevet. Tallet var ikke oppdatert, og de 4–500 jødiske flyktningene fra det nazifiserte Europa var ikke inkludert. Men ingen skal si at de ikke forsøkte. Det ble «bare» seks millioner til slutt, hvorav 1,5 millioner barn. Totalt fantes det altså over 10 millioner jøder i Europa før andre verdenskrig. Nå er det ikke mer enn rundt 14 millioner i hele verden.

I Wannsee skålte de i cognac og danset på bordet etter at SS-toppene og den militære overkommandoen hadde lagt frem sine nøyaktige planer om «die Endlösung der Judenfrage», 20. januar 1942. Hvert notat, hver idé og hvert navn på deltagerne i denne beryktede Wannsee-konferansen, ble bevart. Blant dem var byråkraten Adolf Eichmann og SS-generalen Reinhard Heydrich, arkitektene bak det hele.

Ordnung muss sein

Den tyske sansen for orden, system og arkivering sørger for at dette aldri kan gå i glemmeboken, selv om det er nok av dem som forsøker. Hver detalj ble behandlet i Wannsee, som hva man skulle gjøre med 10,3 millioner lik. Fett kunne kokes til såpe, hår kunne fylle madrasser, tanngull fjernes og smeltes om. Og når fangene ble så mange og så foraktelige i sin elendighet at vokterne ikke rakk eller gadd å gjøre det alt sammen, da var Zyklon B, fremstilt i de velvillige tyske I.G. Farbens fabrikker, løsningen. Først gass, så kremasjon. Tykk, svart røyk veltet ut av skorsteinene i leiren, dag etter dag. Mer endelig enn det, blir det ikke. Men noen levde og fortalte.

Umenneskelighet i system

Hvordan er mennesker laget som uten videre kan slå i hjel unge menn og gamle kvinner, kaste babyer og småunger inn i en ovn? Hvor kommer en slik råhet fra? Hvordan kunne de gå hjem og spise middag med familien etterpå? Dette behandler og formidler Levi med pedagogisk klarhet og uten sentimentalitet.

Den som ikke tror det er hendt, er enten dum, ond eller blottet for evnen til å ta inn allmennkunnskap.

Dumhet kan man ikke gjøre så mye med, dessverre, ondskapen ble avslørt i all sin gru uten at den forsvant av den grunn. Men uvitenhet kan man utdanne seg bort fra, bearbeide, skrive om, lese om, studere og forske i, se fremstilt på film og i teatret. Det er gjort av historikere og forfattere, psykologer, pedagoger, samfunnsvitere, kunstnere og tidligere leirfanger. Utallige bøker og filmer har beskrevet Holocaust, men det som er helt sikkert er at ingen som ikke selv var i leir, kan forestille seg hvordan det var.

Primo Levi overlevde og formidlet videre. Herman Sachnowitz fra Larvik gjorde det samme. Filmer som Shoa, Schindlers liste, Pianisten og flere har bidratt til ny forståelse. Nürnbergprosessen, den amerikanske filmen om rettsaken mot toppnazistene (1961), var skjellsettende. Nedtonet, faktuell, avslørende – som Levis bøker.

Rike vitnesbyrd

Mange overlevende var det ikke i konsentrasjonsleirene i 1945. Primo Levi var en av dem som overlevde Auschwitz. Hvorfor akkurat ham? Det spurte han seg selv om. Litt flaks, litt fagkunnskap, den kunnskapen han utviklet i leiren, noen venner som bidro til at han beholdt de siste rester av sin menneskelighet, og vissheten om at han måtte fortelle videre, sa han selv. Hvis ingen fortalte, kunne det skje igjen. Hvis han ikke fortalte, kunne han ikke leve.

Den første boken hans (1947) ble ingen kioskvelter. Folk trodde ikke, ville ikke vite heller. Krigen var for fersk i minnet, og dessuten kunne dette umulig være sant. Det var jo umenneskelig. Men han fortsatte å bearbeide sine opplevelser, og på den ni måneder lange marsjen fra Auschwitz og hjem til Torino i Italia tok minnene form. Noen overlevende sa ikke et ord. Levi ville fortelle.

Litteratur og film har vist oss at før «den endelige løsningen» var satt i verk, skulle de arresterte og deporterte jødene gjøre nytte for seg – i alle fall de unge og arbeidsføre, som Primo Levi. Resten, som de fleste av de deporterte jødene fra Norge, endte sine liv i gassovnene, ble drept på andre måter eller gikk til grunne av sult, sykdom og utmattelse mens de arbeidet i gruver og fabrikker, eller gikk i timevis hver dag til og fra gruvene og fabrikkene, uten mat og drikke. Bittert nok døde mange tidligere fanger på «den lange marsjen» etter at leirene var frigjort. De ble bare sendt ut på veiene og måtte klare seg som best de kunne.

Det norske holocaust

Det norske holocaust fant sted 26. november 1942. Kl. 15.55 gikk skipet Donau fra Amerikalinjens kai med 532 jøder om bord. Golde Scheer, min 80 år gamle oldemor, fars bestemor, var den eldste kvinnen. Monte Rosa, seilte 19. november med 21 jøder om bord, og igjen uken etter med 26 jøder i lasterommet. Natt til 25. februar gikk den siste store transporten, 158 jøder fra Norge. Der var min mors bestemor Bertha med. Norge var «Judenrein». Samlet ble 773 jøder deportert fra Norge. Av dem som endte i Auschwitz, overlevde noen og tyve menn.*

Primo Levis voktere ville, og klarte nesten, å undergrave hans menneskeverd og redusere ham til et dyr. Det samme forteller Sachnowitz og hans overlevende venner. Det var kanskje lettere å drepe et dyr enn et menneske. De som overlevde hadde kanskje flaks, kunne kanskje litt tysk, hadde kanskje et fag som gjorde dem uunnværlige. En ung mann overlevde fordi han kunne spille trompet, en annen fordi han opplevde et vennskap, et fellesskap med en annen, en fordi han hadde vært et så elsket barn at han ikke helt fattet hva som skjedde med ham. En overlevde ved å fortelle sine medfanger eventyr for en brødbit, som en slags Sheherazade fra Tusen og én natt. Det mante frem minnet om sabbatsmåltider, om en skive nybakt brød med smør, en ren tallerken med varm suppe. Minnene forsvant snart i tåken, mens sulten ble verre.

Saklig som en kjemisk formel

Noen undret seg så grunnleggende over hva som lå bak denne systemiske ondskapen at det ga dem krefter til å fortsette å leve etter at alle krefter var oppbrukt. Primo Levi overlevde, og brukte livet til å «la de andre få vite». Han overlevde fordi han lærte seg litt tysk. Han overlevde fordi han ville fortelle: Levis opplevelser i dødsleiren og hans altoppslukende trang til å fortelle hva mennesker kunne gjøre mot andre mennesker, gjorde kjemikeren til forfatter. Hans konkrete og nesten kjølige stil, saklig i uttrykket som en kjemisk formel, enten han forteller om meningsløs brutalitet fra voktere eller et glimt av den første vårsolen, gjør det tungt for leseren. Levi selv opplevde det på kroppen, og klarte å sette ord på hver detalj, usminket og usentimentalt.

Og hva er så «det»? Nazismens iboende umenneskelighet, grunnleggende ondskap og dype forakt for dem de kalte undermennesker. Levende sjeler som de bevisst brøt ned, ydmyket og nedverdiget til de ble nettopp undermennesker – skinn, bein og filler uten noen verdi annet enn som arbeidskraft til de bare falt om og døde. Det spilte ingen rolle, det var så mange å etterfylle med. Forsvarsløse, hårløse, utsultet, fulle av byller, tyfus, tuberkulose, i sin egen stank av død og møkk. Dermed ble det lett å forakte dem og lett å kvitte seg med dem når de ikke orket mer. Asken deres ble brukt som gjødsel.

Fernissen av det menneskelige

Primo Levi overlevde. Fordi så mange ikke trodde, ikke kunne tro på dette, ble det maktpåliggende for ham å beskrive hva som skjer når fernissen av sivilisasjon krakelerer og faller av, bare for å gi rom for barbari. Ingen har gjort det bedre enn ham.

Alt vi andre kan gjøre er å lese og lære. Vi kan velge å oppleve teksten på Torshovteatret sammen med skuespiller Øystein Røger, som har gjort det til sin modige oppgave å være en forteller for unge og eldre, for de generasjonene som burde vite, og for dem som skal møte kunnskap om umenneskeliggjøring og død for første gang.

I etterordet i Hvis dette er et menneske skriver Primo Levi, fange 174517, om sine opplevelser i Auschwitz:

«Dersom det er umulig å forstå det, er det nødvendig å erkjenne det, for det som har vært, kan komme tilbake, og menneskets sinn kan igjen bli forført og formørket, også våre.»

 

Hvis dette er et menneske er den første i en serie på to bøker, hvor den andre, Våpenstillstanden, beskriver den strabasiøse ni måneder lange hjemreisen fra dødsleiren til Torino i Italia. Teaterversjonen har norgespremiere våren 2023 på Torshovteatret, med Øystein Røger på scenen.

Hovedkilde:

Primo Levi Se questo è un uomo utgitt første gang i 1958. Første norske utgave Document Forlag 1990. Dreyers Forlag 2020

*Nyere forskning gjør at tallene stadig endres.