En ung kvinne som vet hun er annerledes

Den unge Nederland-baserte regissøren Eline Arbo (37) har hugtatt Teater-Norge de siste årene – med fargesprakende og ekspressive forestillinger som gjerne leker med publikums forventninger. Sist vi så henne på Nationaltheatret, var det med en lysende grønn versjon av Hærmennene på Helgeland, med premiere under Ibsenfestivalen 2018.

– Vi flyttet handlingen fra vikingtiden til en postapokalyptisk tid, kuttet ut en haug med mannlige bikarakterer og lot Hjørdis ta hovedrollen i dramaet, forteller Eline Arbo.

Omskrivningen var i tråd med Arbos prosjekt: å sette mennesket i fokus, uavhengig av kjønn – og slik røske opp i en eviglang praksis der menn i hovedsak har eid det eksistensielle prosjektet. Noe lignende gjorde hun også i sin iscenesettelse av Peer Gynt ved Hålogaland Teater i hjembyen Tromsø, der hun lot to kvinner dele på tittelrollen.

– Mange spurte meg indignert: Hvorfor la en kvinne spille Peer? Men hvorfor ikke – når jeg selv så sterkt identifiserte meg med rollefiguren, og de dilemmaene Peer Gynt baler med på sin reise gjennom livet? Det ligger en utfordring i å be publikum se forbi skuespillerens kropp og kjønn, men for meg falt det helt naturlig. Jeg besatte ikke rollene for å skape kontrovers, sier hun.

Dratt rett inn

Jane Eyre er en bok som også lar mennesket spille hovedrollen, uten at det reduseres til et kjønn, mener Arbo. Hun har et sterkt forhold til Charlotte Brontës romanklassiker etter at hun oppdaget den i tenårene.

– Jeg ble dratt rett inn og likte den deilige romantikken. Jeg syntes jeg kunne høre Janes stemme og husker jeg understreket sitater. Som ung kvinne kjente jeg meg veldig igjen i Janes ønske om å få velge sin egen vei, forteller hun.

Nesten 20 år etter sin egen oppdagelse mener hun kvinner fremdeles opplever at de må handle på en annen måte enn menn.

– Jenter sammenlikner seg med gutter og opplever fortsatt en forskjell mellom hva de får gjøre uten å bli satt i bås – for eksempel det å ligge med mange eller bråke i klassen. Det var alle de små tingene samlet som Jane snakket om, og som jeg ble fascinert av da.

Også karakteren Jane tiltalte henne.

– Der kvinnelige karakterer ofte er enten sterke eller svake, er Jane både sterk og svak, og hun er ikke svart/hvitt, men en tviler, sier hun. – Men Brontë lar Jane velge selv, og ikke ut fra samfunnets kodeks.

Stormfull sjangerblanding

Arbo ser romanen som en stormfull blanding av ulike sjangre – og i oppsetningen håper hun å få med alle disse momentene.

– Boka har noe juicy ved seg: litt kioskroman, litt nåtids-ungdomslitteratur à la Twilight og Hunger Games, litt gotisk grøsser, litt storslått dannelsesroman, litt erkebritisk romantikk – med en hovedperson som har en idé om at hun er annerledes, sier hun.

Det at Jane forteller sin egen historie, var nytt da romanen kom ut, og er noe Arbo vil både videreføre og leke med.

– Charlotte Brontë lar Jane fortelle historien selv, direkte til leseren, og lar dermed Jane ta regien på sitt eget liv. Det er et fint perspektiv, som også egner seg godt for teater, mener Arbo.

Hvorvidt tilhørerne tror på Janes fortelling eller ikke, blir i forestillingen en del av teaterleken:

– Teatret er en plass der man kan bruke større former og leke seg med perspektiver. Jeg ønsker å blande elementer fra det viktorianske England med referanser til ungdomskultur fra i dag, sier Arbo.

Også lydbildet vil bestå av populærkulturelle referanser i tillegg til nyskrevet musikk, som utøverne selv vil framføre på lekent vis.

– Hvem ønsker du å nå med denne forestillingen?

– Ofte er hovedpersonene i mine forestillinger unge mennesker med en følelse av utenforskap, som har et brennende ønske om å endre verden. På den måten kan man si at de snakker til et yngre publikum. Samtidig opplever jeg at dette er tema som appellerer til folk i alle aldre – vi ser jo at romaner, serier og filmer for ungdom er like populære hos de eldre som hos de yngre. En nostalgisk lengsel etter en tid hvor alt virket mulig, og verden lå for våre føtter er vel noe vi alltid higer etter – som kanskje også forklarer denne romanens popularitet i utgangspunktet.

Han kjipe, rike

Hva med kjærligheten, får den plass i teaterleken?

Eline Arbo smiler.

– Å, ja da. Det er også plass til den lengtende, lidenskapelige forelskelsen. Jane og Mr. Rochester har jo et veldig rart forhold. Det er fascinerende at jenta som føler seg annerledes, faller for han kjipe, rike fyren. Samtidig kan man se dette skje i alt fra Jane Austens romaner og fram til vår egen tid, for eksempel i TV-serien Skam. Hvorfor skal det være ett ideal for menn – og ett for kvinner? spør Arbo.

Men der Noora velger William, velger Jane Eyre faktisk bort kjærligheten og rikdom – i første omgang.

– Hun insisterer på friheten til å handle ut fra sitt eget moralske kompass, noe som blant annet gjør at hun gir opp kjærligheten til Mr. Rochester – fordi hun ikke vil plasseres i en bås hun ikke er komfortabel med, sier Arbo.

I tillegg oppdager hun at Mr. Rochester har noen skjeletter i skapet, og hele hennes livsgrunnlag blir revet vekk på det mest dramatiske vis.

– Det er jo så herlig at Brontë lar Jane føre ordet, og dermed kan male med ordentlig bred pensel når det trengs! Det er i disse øyeblikkene man virkelig føler tenåringstemperamentet til hovedpersonen.

Mot slutten – da Jane plutselig arver penger, mens Rochester har mistet det meste – er det plutselig Jane som får være den med makt. Og når hun ikke lenger er ham underlegen, kan hun ta imot kjærligheten hans.

Det er et statement fra Charlotte Brontë, mener Arbo:

– Hun viser at et godt forhold krever at kvinnen er likestilt. Bare slik kan hun endelig velge kjærligheten på egne premisser.

Av Maria Børja

 

Les mer om Eline Arbo her