Den gamle mannen og kravet

Den gamle, gretne mannen er en lett gjenkjennelig figur i filmhistorien fra den tsjekkiske oscarvinneren Kolja (Jan Sverák, 1996) til svenske En mann ved navn Ove (Hannes Holm, 2015). Historiene om dem er gjerne godmodige og hjertevarmende, der den aldrende tvinges til et oppgjør med sin rigide væremåte og sitt mutte oppsyn gjennom et møte med et yngre barn, et dyr eller noen andre som makter å se forbi det surmulende skjoldet den gamle har dannet rundt seg selv.

På overflaten kan også Ingmar Bergmans Jordbærstedet (1957) – og regissør Johannes Holmen Dahls teaterversjon – se ut som et slikt prosjekt. 78-årige Isak Borg reiser hele veien til Lund med bil fra Stockholm for å motta et æresdoktorat i medisin. På veien besøker han sitt barndoms sommersted, sin gamle mor, plukker opp fem haikere, samt havner i en nestenkollisjon. Hendelsene provoserer frem erindringer fra eget liv. Jordbærstedet (1957) var Bergmans attende spillefilm og regnes gjerne blant den ekstremt produktive svenskens best likte filmer. Den kroner en nærmest uovertruffen trio av filmer fra midten av 50-tallet: Sommernattens smil (1955) og Det syvende innseglet (1957).

«Det er akkurat som om jeg vil si noe til meg selv som jeg ikke vil høre når jeg er våken», sier han til svigerdatteren Marianne, som sitter på med ham i bilen. Og minnene roper til ham ganske så kontant. Om hvordan hans bakgrunn og hans familie har bidratt til kjøligheten mot andre. Han holder menneskene rundt seg på avstand, ber om deres underdanighet. Og de som ikke adlyder, møter en kald skulder. I mangel av betingelsesløs respekt, har Isak ofte valgt å stenge medmennesker ute: være vekselvis kald, hovmodig, avvisende. Men en slik taktikk virker mot sin hensikt i lengden. Folk rundt gir oss opp, danner seg et bilde av oss som urimelige, ja til og med håpløst usympatiske. Så nå, på denne reisen, er det som om strategien har nådd et bristepunkt. Det bobler over for Isak. Av anger, av skyld, av selvforakt.

Innlærte mønstre og gammel vane

Det foregår en kamp mellom feighet og forfengelighet på den ene siden, og et presserende eksistensielt behov for å endre seg på den andre. Isak kan virke nesten komisk sta og arrogant. Men det er like fullt dypt menneskelig å stritte mot personlige endringer og oppgjør. Vi tviholder på innlærte mønstre og gammel vane så lenge som råd er. Og vi har lært oss strategier for hvordan vi kan unngå kritikk eller krav. Det er selvsagt ikke tilfeldig at Isak stopper for å fylle bensin i området der han i lang tid fungerte som landsbylege. Her er han ikke bare en utvilsom autoritet. Han er også respektert som et tvers gjennom godt menneske. «Jeg skulle nok ha blitt her», sukker han til seg selv da innehaveren nekter å ta betalt for bensinen fra «verdens beste doktor».

I noen øyeblikk er det som om han forsoner seg med seg selv, og tar et oppgjør med egne forgiftende valg, skapt av hans strenge oppvekst og kjølige foreldre. Men er det kanskje bare enda en strategi? Isak lar seg sjarmere av en ung haiker som minner ham sånn om sin ungdomskjæreste. Han lytter ettertenksomt til svigerinnen Mariannes rammende og nådeløse ord om hvordan en kaldblodig arvesynd ødelegger mulighetene for sunne familierelasjoner. Han gir inntrykk av – både for seg selv og omgivelsene – å ta til seg kritikken. Det ligger potensielt en stor oppside i å gi de ydmyke, selverkjennende svarene, være imøtekommende, nysgjerrig og ydmyk. «Du skjønner vel at det er deg jeg elsker», sier den unge haikeren Sara og gir ham et kyss. Isak klapper seg selv på skulderen over responsen fra omgivelsene, ja blir rent rørt over seg selv. Kanskje kan det til og med bli lagd en tåredryppende Hollywood-film basert på historien: fra sur gammel gubbe, til elskelig bestefar.

Å rekalibrere egen livshistorie

Ikke la Ingmar Bergman skrive den i så fall. Etter at reisen er over og æresdoktoratet mottatt, er det tid for å legge seg. «Når jeg er litt urolig eller føler meg nedstemt, pleier jeg å lete frem minner fra barndommen for å roe meg selv», sier Isak. Hvilket beroligende bilde er det som dukker opp i hodet? Det er hans foreldre. De sitter ytterst på en odde i ettermiddagssolen. Han fisker. Hun sitter i bakgrunnen og leser. Den fullkomne harmoni regjerer, et borgerlig ekteskap slik det bør være. Han gjør sine sysler. Hun er stille i bakgrunnen. De hilser til ham, men faller raskt tilbake til seg selv og sine sysler. Så sovner Isak. Fornøyd. Beroliget. Ja rørt.

Ironien er påtakelig. Ikke minst fordi vi i løpet av fortellingen har hatt den delte gleden å møte hans gamle mor. Lite ved henne fremstår harmonisk eller gemyttlig. «Iskald tvers igjennom», som Marianne kaller henne. Isak vet det innerst inne. Jordbærstedet er på mange måter hans tafatte forsøk på å rekalibrere egen livshistorie. Om de gale valgene han har tatt, om avstanden han har holdt til menneskene rundt seg, om hvordan et forfengelig behov for anerkjennelse har fungert som en slags bøtende eliksir i mangel av evnen til å ta et skikkelig oppgjør. Men det som gir ham ro. Det som får han til å sovne, er vissheten om at alt er som før. At status quo er gjenopprettet.