Ingen sorg uten kjærlighet

Møt meg ved morgengry er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, for det å sørge er selve manifestasjonen av å elske. Det sier Zinnie Harris, som har skrevet stykket med tittelen Meet me at Dawn på originalspråket.

Den flere ganger prisvinnende, skotske dramatikeren er midt i de siste forberedelsene til oppsettingen av sin nyskrevne Macbeth (an undoing) når hun tar seg tid til en prat på telefon fra hjembyen Edinburgh. Hun er begeistret over at Møt meg ved morgengry nå endelig ser dagens lys ved Teater Innlandet og Nationaltheatret, og tar oss med tilbake til den gangen hun skrev stykket.

Orfeus og Eurydike

– Det skjedde mye i livet mitt i en periode, og jeg var i sorg over flere ting. Et ekteskap hadde strandet, en nær venn hadde gått bort, og det var naturlig for meg å skrive om disse tingene. Når jeg ser tilbake på det, tror jeg at jeg ønsket å utforske sorgen på min måte. Siden den er så tett vevd sammen med kjærligheten, var det også naturlig å ta inspirasjon fra en av de gamle greske mytene: Orfeus og Eurydike. Du vet, der hvor Eurydike blir bitt av en slange og dør, og Orfeus drar til underverden og spiller så vakkert på sin lyre at guden Hades lar ham ta henne med seg tilbake til de levende. Betingelsen er at han ikke snur seg og ser på sin elskede før de er ute av underverden. Han snur seg akkurat litt for tidlig, og Eurydike forsvinner for ham igjen. Akkurat det øyeblikket, det sekundet, er kanskje toppen av desperat sorg, og det var det veldig interessant å spinne videre på, reflekterer Zinnie, som mener denne myten er perfekt som inspirasjon for et teaterstykke.

– Fordi den, i likhet med de beste mytene, forklarer og dramatiserer en del av den menneskelige opplevelsen som vi ellers sitter igjen og sliter med. Sorg handler om å komme overens med å aldri se din kjære i live igjen. Og det føles umulig. Vi prøver kanskje å finne måter å gå utenom realitetene på, men døden reagerer ikke på tårer, trusler eller fortvilelse, sier Zinnie Harris.

Synkende skip

Å skrive et teatermanus med utgangspunkt i ett sekund er jo, mildt sagt, en utfordring. Det erkjenner Zinnie, som selvsagt måtte ta i bruk andre virkemidler for å få dramaturgien til å gå opp. Løsningen ble altså to mennesker som har kommet seg på land fra et synkende skip. De har mistet mye, men har også mye kjærlighet å gi hverandre. Av dette blir det samtaler om alt fra eksistensielle temaer til de mest hverdagslige ting, med alvor og humor flettet inn i hverandre.

– I min sorg kunne jeg noen ganger våkne opp om morgenen og glemme at jeg hadde det vondt, i noen få sekunder. Det er en del av sorgprosessen. Disse to har kun hverandre å snakke med. De er alene på en øy, har opplevd tap, men har også anledning til å snakke ut. De må bruke den tiden de har fått til å konfrontere både sin egen og hverandres sorg, tanker og følelser. De kom seg på land etter forliset og fikk en sjanse til å prate ut, så de må gripe muligheten, sier Harris.

Var ikke vanskelig å skrive

Selv om Møt meg ved morgengry fikk sin fødsel på grunn av hennes eget tap og sorg, følte hun det ikke som en vanskelig skriveprosess.

– Nei, det var aldri det. Jeg har ofte brukt skrivingen som en metode for å komme meg igjennom tunge perioder, og slik var det også her. Dette er kanskje det nærmeste jeg har kommet å skrive biografisk, så jeg trivdes mens jeg skrev, og kan også si i ettertid, om det å sørge: Det vil bli bedre, vi må bare godta sorgen og akseptere følelsene. Gjennom det kan vi også lære litt om oss selv, og at vi må gjøre mest mulig ut av det vi har når vi har det. Sorg kan jo skyldes mye forskjellig; tap av et menneske man er glad i; du kan miste en jobb eller et vennskap. Men om du opplever sorg, kommer det ut ifra kjærlighet til noen eller noe, sier Zinnie Harris, som med det drar oss tilbake til der vi startet:

– Foruten en eller annen form for kjærlighet finnes heller ikke sorg.

Av Arve Fuglum