Kulturen er de skeives arv

Arven er et stykke fullt av paradokser. Tittelen refererer ikke bare til et vanlig tema i amerikansk (og verdensomspennende) litteratur og kultur, den peker også på nettopp det som skeive historisk sett har blitt fratatt i enhver offisiell sammenheng.

Matthew Lopez’ teaterstykke fra 2018 har hentet inspirasjon fra – og er selverklært basert på – den engelske forfatteren E.M. Forsters roman Howards End fra 1910, hvor nettopp temaet arv er sentralt. Men Arven handler ikke bare om økonomisk arv, stykket handler også om hva arv betyr i en større – eller kanskje dypere – forstand for dem som har ikke har arverett på grunn av lover som regulerer ekteskap og bestemmer hvem som teller som arvinger.

Ikke bare handler det om hvem som står i arverekkefølgen, men også om det i det hele tatt finnes noen slik rekke. Hvem definerer grensene for førstefødselsrett og arv?

Det har tross alt kun vært ekteskap som har gjort arv mulig – og det er grunnen til at den typiske 1800-tallsromanen (som Howards End) alltid var så opptatt av temaet ekteskap. Og hvorfor det før legaliseringen av likekjønnede ekteskap i USA ikke kunne eksistere en homofil roman eller et skuespill som kretset rundt spørsmålet om arv. Hvis arv omfatter det som overføres fra én generasjon til en annen, enten biologisk eller materielt, har homofile historisk sett blitt ekskludert fra de konvensjonelle strukturene som muliggjør dette.

En kulturell og fellesskapsbasert arv 

Likevel er arv uunngåelig: et folk (og homofile er nettopp det) vil overføre kunnskap, vaner, spor og koder, og også, alltid, etterdønningene av sterke følelser og reaksjoner. Selv om homofile ikke har vært «et folk» i etnisk eller familiær forstand, har de like fullt slektslinjer og historie.

Det at homofile har blitt ekskludert fra de konvensjonelle arvesystemene har gjort at deres faktiske arv har blitt både (igjen, paradoksalt) en tung og en lett byrde.

Teaterstykket Arven handler om alle de ulike måtene noe kan gå i arv: den vi ønsker oss, den vi ikke ønsker oss eller kanskje ikke engang er klar over, og den vi må leve med enten vi erkjenner den eller ikke. Det handler også om den arven som gikk tapt fordi den ble ekskludert, utslettet eller undertrykt før den i det hele tatt kunne oppstå.

Stykket belyser også en annen type arv – den typen arv homofile menn og kvinner har måttet basere seg på, fordi det ikke fantes ekteskap og derfor heller ingen generasjoner i tradisjonell forstand: en kulturell og fellesskapsbasert arv, skapt gjennom begjær og gjenkjennelse i samfunnets marginale rom.

Der konvensjon og tradisjon krever heteroseksualitet, ser vi at den utvetydige arven den homofile verden har hatt – og nesten alltid har hatt – er, ganske enkelt, kunsten: kulturen.

Unge kjenner knapt sin egen historie 

Matthew Lopez’ Arven er et produkt av flere tiår med homofil kultur. Ikke bare på den måten ethvert kunstverk er et produkt av all kunst som har kommet før det; stykket har, på måter som fremstår å være både bevisst og ubevisst, absorbert mye av den (hovedsakelig amerikanske) homofile kulturen som har eksistert tidligere.

Det er nemlig akkurat sånn kultur fungerer, spesielt for marginaliserte mennesker: Ny kunst springer ut av all den røft bearbeidede kunsten som har gått foran. I lang tid har kunsten vært hovedmåten homofil kultur har blitt kommunisert og videreført på.

Særlig har litteraturen vært en viktig valuta for homoseksualitet, like viktig som kjærlighet og sex – spesielt fordi den kunne forsterke konseptet om en identitet som favnet slike lyster, anelser og lengsler.

Arven er et stykke om ettermæle: hva homofile generasjoner kan – og ikke kan – overføre. Selv om vi teoretisk sett besitter all kunst som har kommet før oss, vet vi at mye har gått tapt: «Eric funderte på hvordan hans eget liv hadde sett ut hvis han ikke hadde blitt frarøvet en hel generasjon av mentorer, av poeter, av venner, kanskje også elskere.» (Arven, del 1, scene 5, akt 2).

Ett eksempel på en slik barriere for videreføring er den betydelig forsinkede utgivelsen av E.M. Forsters homofile roman Maurice (skrevet i 1914 og utgitt i 1971), en roman karakterene i stykket Arven hevder kunne ha gjort ting bedre for de homofile som kom før dem.

Likevel peker stykket også på det problematiske faktum at selv med mer synlighet og bedre kommunikasjon, kjenner unge homofile menn knapt sin egen historie – særlig ikke AIDS-krisen, som inntraff for ikke så lenge siden.

Hvem trenger statlig sensur når vi selv slører til historien vår! Selv når arven er åpen og mulig, kan vi likevel rote det til hvis vi ikke er oppmerksomme.

Ikke glem historien vår 

Arven trygler oss om denne bevisstheten. Stykket er så absorbert og avhengig av tidligere skeiv kultur – det insisterer både bevisst og ubevisst på at fortiden betyr noe – at det å være i publikum ofte føltes som et puslespill for meg.

Et spill der det er om å gjøre å se og identifisere alle de tidligere tekstene stykket nevner, innlemmer og vever inn i seg selv – og slik avdekker sin (og vårt samfunns) avhengighet av.

Og jeg fant mye. Blant de homofile romanene og tekstene som åpent nevnes i stykket er James Baldwins roman Giovanni’s Room fra 1956, Alan Hollinghursts The Swimming-Pool Library fra 1988, André Acimans Call Me By Your Name fra 2007, diktene til Cavafy (særlig Daniel Mendelsohns oversettelse fra 2009) og E. M. Forsters Maurice, selvfølgelig.

Og så er det teksten som oftest omtales, ved siden av Howards End, som kilde, inspirasjon og modell for Arven: Tony Kushners teaterstykke Engler i Amerika fra 1993, ikke minst på grunn av dets todelte struktur og sammenlignbare lengde. Som Arven kunne Engler i Amerika oppleves i to deler på to kvelder, eller på én enkelt dag.

Men det er mer ved likheten enn bare varigheten. «History is about to crack wide open», profeterer spøkelset av Ethel Rosenberg i del én av Engler i Amerika. I et essay jeg skrev om dette stykket, antydet jeg at AIDS-krisen er «både et varsel og en beretning om historien som slår sprekker og åpnes opp.»

Med andre ord: AIDS rammet ikke bare homofile menn, men det har likevel blitt overlatt til den skeive verden å føre regnskapet i etterkant. Arven er på mange måter en advarsel: Ikke glem historien vår. Samtidig oppfordrer stykket oss til å være informert om, advart av og inspirert av fortiden uten å være fanget i den.

Begge stykkene avsluttes nesten med samme ordlyd: «Mer liv!» bønnfaller Engler i Amerika. «Du lever,» er påbudet i Arven.

Vi kan arve all sorgen og all smerten til dem som kjempet og døde før oss, men vi kan lære av det og huske det – uten å bli sittende fast i det eller bli blinde for det.

Kulturen skapte og opplyste veien til skeivhet 

Boken jeg skriver nå handler om AIDS og generasjoner av homofile menn og skeiv kultur; den bruker Arven som et eksempel på en nyere amerikansk tekst som dramatiserer en generasjonskløft i det homofile mannlige samfunnet i kjølvannet av AIDS-krisen.

Min forrige bok, AIDS Literature and Gay Identity: The Literature of Loss, handler ikke bare om hva slags AIDS- og HIV-representasjon vi må anerkjenne som en del av vår kulturhistorie, men også hva denne representasjonen gjør. Mitt poeng i denne boken er at AIDS-kunst – spesielt litteratur – forsterket homofil identitet. Det var ikke en entydig prosess – kunsten bidro til forsterkning på mange ulike måter, faktisk mener jeg at den gjorde den homofile, mannlige identiteten både mer solid og gjenkjennbar.

Et samfunn oppsto, samtidig som det delvis både skapte og belyste veien til skeivhet – den identitetsløse identiteten – identitetsløs fordi det nettopp handler om grenser som ikke gjelder.

Jeg utdyper dette arbeidet mitt for å vise grunnlaget for noe jeg mener fortsatt er høyst relevant for Arven: At kunst gjør noe; kunst betyr noe. Og det gjør og betyr ekstra mye i skeive liv.

For oss er det aldri «bare» representasjon. Det handler aldri bare om å vise hvordan livet er eller har vært eller kan være for skeive, men om å skape skeivhet.

Det er slik skeivheten og det skeive miljøet har blitt konstruert og opprettholdt – helt av seg selv, uten fordelen av avkom, eldre og faktisk familiær arv. Kultur overføres fra sinn til sinn, hånd til hånd, kropp til kropp. Det er praktisk talt seksuelt hvor overførbar kultur er i den skeive verden. Vi kan si at kultur er skeivhetens valuta.

Vi kan kanskje tro at begjær er det som gjør oss skeive; jeg mener at det ikke bare er det: det er kulturen som gjør oss, og holder oss, skeive – og, som offentlig eiendom, også inviterer alle inn i vår skeive verden.