Den motvillige barnedronningen

Hun ble født i 1626 med mer eller mindre intakt fødselshinne, også kalt seiersskjorte. Et lykketegn! Kanskje var dette grunnen til at det først ble annonsert at en sønn var født. Barnet «var så loddent og skrek med sterk, hes stemme». Men da feiltakelsen kom for en dag, skal kong Gustav Adolf ha uttalt: «Hun kommer til å bli dyktig, for hun har lurt oss alle!»

Halvannet år med likskue

Kristina ble nært knyttet til sin far. Han og dronning Maria Eleonora hadde mistet to døtre før Kristina ble født. Noe fjerde barn kom aldri til verden. Kongen dro ut i trettiårskrigen og ble drept i slaget ved Lützen i 1632. Kristina skal ha grått i tre dager etter farens avreise, selv om hun skal ha vært et barn som sjelden tok til tårene.

Moren hentet faren hjem fra Tyskland i en kiste og stengte seg inne i leiligheten sin med ham. Hun befalte at han ikke skulle i jorden før hun skulle begraves sammen med ham. Hver formiddag satt hun og klappet liket. Hun enset ikke forråtnelsen. Kongen ble gravlagt over halvannet år etter sin død. Kort tid etter tok Maria Eleonora seg inn i gravkammeret og prøvde å krype ned til liket.

Skilt fra mamma

Etter kongens død skal Maria Eleonora ha blitt sykelig opptatt av datteren, etter visstnok å ha ignorert henne i de første årene.

Kongen hadde gitt sin betrodde rikskansler Axel Oxenstierna myndighet over Kristina i tilfelle han skulle dø mens hun var barn. Han hadde også bestemt at datteren da skulle oppdras av hans søster, Catharina av Pfalz. Men dronningen ville selv oppdra barnet, og forviste svigerinnen fra slottet, noe som kun førte til at hun selv ble forvist av Oxenstierna. Etter dette var det Riksrådet som skulle avgjøre når hun fikk treffe den ni år gamle Kristina. Senere i livet skrev Kristina i sin selvbiografi at det var vondt å skilles fra sin mor.

I tre gode år hadde Kristina sin tante Catharina og hennes familie boende på slottet. Fetteren Karl Gustav ble hennes barndomskjæreste. Men da Catharina døde i 1639, flyttet de alle sammen ut igjen.

Uvanlig godt språkøre

En barnepike mistet Kristina i gulvet da hun var baby, så hun brakk et krageben og fikk brudd på et skulderblad. Hun ble skjev for livet med en skulder som var høyere enn den andre. Men Kristina ble likevel en dyktig rytter og var glad i å jakte. Tidlig viste hun en imponerende modenhet. Som nyutnevnt dronning måtte hun som sin første offisielle handling motta den russiske utsendingen, som var imponert over seksåringen.

Kristina var en mønsterelev, og da hun var 14 år skrev rikskansler Oxenstierna stolt at hun «ikke var som en kvinne», men derimot hadde «god forstand». Hun hadde også et helt uvanlig språkøre. Hun skal ha snakket både fransk og italiensk som en innfødt.

Descartes død

Den unge dronningen begynte å brevveksle med den franske filosofen René Descartes, og snart inviterte hun ham til Sverige. Hun advarte ham mot den svenske vinterkulden og foreslo at han skulle komme på våren eller sommeren. I stedet ankom han i oktober 1649. Descartes stilte opp i slottsbiblioteket klokken fem om morgenen for å diskutere filosofi med Kristina og bibliotekaren Johan Freinsheim. Lokalet var iskaldt, og i februar 1650 ble Descartes syk og døde ti dager senere. Kristina sørget og var plaget av skyldfølelse over hans død.

Fredsønske og motvekt til adelen

I sin selvbiografi skriver Kristina: «Min mening er at kvinner aldri bør regjere». Riksrådet foreslo at Kristina skulle trå inn i regjeringen da hun var seksten år, men hun ba om å få vente til hun var 18, som hennes far. I 1644 besteg hun tronen, og hennes første store oppgave ble å slutte fred med Danmark. Dette kom Sverige heldig fra; Danmark måtte avstå øyene Gotland og Øsel, mens Norge mistet Jämtland og Härjedalen.

Rikskansler Oxenstierna oppdaget snart at Kristina gikk inn for en annen politikk enn ham. Han mente at det var i Sveriges interesse at trettiårskrigen fortsatte, mens Kristina ønsket fred. Hun ønsket også en motvekt til adelen, og fikk flere borgerlige inn i sin tjeneste.

«En uovervinnelig motvilje mot ekteskapet»

Det var en sterk forventning om at Kristina skulle skaffe landet en tronarving. Fetteren Karl Gustav var forelsket i henne, og de ble hemmelig forlovet i 1642. Men Kristina skriver i sin selvbiografi at hun hadde «en uovervinnelig motvilje mot ekteskapet».

I 1649 offentliggjorde Kristina at hun ikke ønsket å gifte seg overhodet, men ville ha fetteren Karl Gustav som sin tronarving. Adelen gikk imot forslaget, mens de andre stendene aksepterte det. «Jeg vil ikke at en mann omgås meg slik bonden omgås sin åker,» sa hun en gang.

Hun kjente også «en uovervinnelig motvilje for alt hva kvinner snakker om og gjør». Hun sov tre-fire timer om natten og var mest opptatt av studier. Hun glemte å gre håret, kastet klærne på seg i en fart og gikk med lavhælte herresko, selv om hun var så vidt over 150 cm høy. Imidlertid ble det sagt at hun hadde sjarm, og at det rufsete håret kledde henne.

Et rykte som aldri har blitt bekreftet, var at Kristina hadde et kjærlighetsforhold til den jevngamle hoffdamen Ebba Sparre, som hun delte seng med og kalte Belle («den vakre»). Belle giftet seg i 1653, men både mannen og de tre barna deres døde tidlig. Hun døde også selv allerede i 1662. Kristina holdt kontakten med Belle i brev og uttrykte alltid stor kjærlighet til henne.

Til Roma i triumf

Kristina var hele sitt liv svært tolerant mot andres religiøse overbevisning. Og selv om hun regjerte et protestantisk land, var hun personlig katolikk. Men det var dødsstraff for å konvertere. I 1654, da Kristina var 27 år, sa hun fra seg den svenske tronen. Hun holdt avskjedstalen i Uppsala slott med sviktende stemme, der hun takket alle og overlot tronen til sin fetter. Hun forlot Sverige, skiftet klær ved grensen og red som mann gjennom Danmark. Forholdet mellom de to landene var fortsatt så spent at en tidligere svensk dronning neppe kunne reist trygt. Ferden gikk nedover Europa, og Kristinas ankomst til Roma i 1655 ble feiret med stor festivitas. At en regent fra et protestantisk land konverterte til katolisismen var en triumf for pavekirken.

20. desember kom hun frem til Vatikanet. Hun fikk sin egen fløy i Vindenes tårn. I Peterskirken knelte hun foran alteret, og første juledag mottok hun sakramentet av paven selv. Til hans ære tok hun tilleggsnavnene Alexandra Maria – Alexandra både etter paven og etter sin store helt, Aleksander den store.

Kristina bosatte seg i Roma, og åpnet et akademi kalt Arcadia. Her dyrket man musikk, teater, litteratur og språk. Det hersker tvil om Kristina faktisk konverterte på grunn av religiøs overbevisning, eller om det egentlig handlet om å få innpass i kulturbyen Roma.

Fattigdom og uanstendig oppførsel

Men den avtalte apanasjen fra Sverige kom ikke, og Kristina levde på lån og gaver. Tjenerne brukte dørene som brensel, og palassets kunstgjenstander ble solgt unna av stabsmennene hennes. Dette ble forklart med at tjenerne ikke hadde fått lønn. Samtidig irriterte folk seg over Kristinas oppførsel. Hun var en ung kvinne som omgikk unge menn helt fritt.

En av de unge mennene var kardinal Decio Azzolino. Han og Kristina stod hverandre så nære at paven bad ham forkorte besøkene hos Kristina, men deres vennskap varte livet ut.

I et brev til Azzolino skriver hun at hun aldri ville krenke Gud eller gi Azzolino grunn til å føle seg støtt, men at dette «hindrer meg ikke i å elske Dem til døden, og siden fromheten fritar Dem fra å være min elsker, så fritar jeg Dem fra å være min tjener, for jeg vil leve og dø som Deres slave».

Et skjebnesvangert drap

Kristina gjorde seg enda mer upopulær hos Romas befolkning etter beordringen av drapet på sitt stabsmedlem, adelsmannen Gian Rinaldo Monaldeschi. Han skal ha forrådt hennes interesser i Napoli. Hun tok opp saken med ham, og han uttrykte at forræderi burde straffes med døden. Hun satt med brevbevis, og mente at han nå hadde avsagt dødsdom over seg selv. De befant seg på Fontainebleau slott, invitert av den franske kong Ludvig 14. Her ble Monaldeschi jagd rundt i en sal i timevis, før han til slutt ble drept. Kristina ble rådet til å legge skylden på en av drapsmennene, men hun insisterte på at hun alene stod ansvarlig.

Teater, alkymi og en verdig sorti

Da Kristina vendte tilbake til Roma, ville ikke paven lenger ha noe å gjøre med kvinnen han omtalte som en barbar. Men den neste paven, Clemens IX, besøkte henne ofte. De delte interessen for skuespill, og Kristina etablerte Romas første offentlige teater i et tidligere fengsel. I kjelleren sin hadde hun et laboratorium, der hun eksperimenterte med alkymi. Hun skrev også essays om sine helter Aleksander den store og Julius Cæsar, i tillegg til en selvbiografi.

I april 1689 fikk Kristina lungebetennelse og høy feber. Kardinal Azzolino vek ikke fra sengen før Kristina var død. Hun hadde oppført Azzolino som enearving, for at han skulle ordne opp i gjelden hun etterlot seg. Men han var for syk og utslitt til å gå i begravelsen hennes og døde alt i juni samme år. Kristina er den ene av to kvinner som er gravlagt i Peterskirken.

I 1965 ble graven hennes åpnet for å få svar på et spørsmål som hadde plaget historikere gjennom mange år: Var hun mann, kvinne eller noe midt imellom? Det var ingen tvil – her hvilte en kvinne.

Tekst: Monica Lindanger

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Universitetet i Bergen og Sveriges Radio