Haugtussa: Indre strid og visdoms volve

Arne Garborg er en forfatter som skrev i en politisk, sosial og kulturell brytningstid. Derfor finner vi mange ulike sjangere og litterære former i hans bibliografi. Noe av det som imidlertid forener mange av disse tekstene er det man kaller «sjelelig drama», eller et fokus på menneskelig psykologi, en merkelapp som kan brukes til å beskrive alt fra Trætte Mænd (1891) til Fred (1892) hvor Garborg særlig utforsker – og kritiserer – pietismen som har preget det jærske sinnet i lange tider og fremviser religionens potensielt skadelige påvirkning. Noen kritikere har ment at den episk-lyriske diktsyklusen Haugtussa (1895) skiller seg fra disse verkene og er en slags anomali i forfatterskapet. Det er bare en eneste stor misforståelse. Da han skrev denne teksten var Garborg på vei ut av en personlig krise og holdt sakte men sikkert på å finne fotfeste igjen, blant annet i form av en nyvunnet tro på livsdriften som en kraft vi både har inni oss og som omgir oss. I tillegg flyttet han på denne tiden også tilbake til Jæren, dette forjettede landskapet som betydde så mye for ham.

For å oppsummere hva vi her har med å gjøre, så er Haugtussa en samling av 70 dikt, som alle forteller historien om den unge jenta Gislaug, som også kalles Veslemøy (og Haugtussa). Samlingen begynner med å vise oss Veslemøy trygt plassert ved rokken i diktet «Heim». Etter hvert utvides den unge kvinnens virke, når Veslemøy på en julefest innser at hun har evnen til å se inn i en annen verden, noe som manifesteres i form av at ser ulike dyr og overnaturlige skapninger blant de dansende. Det er «nisse og nøkk, / både draug og troll / og gasten med håri lange». Hun lengter etter å møte en gutt som ikke lar seg skremme av disse evnene, og treffer etter hvert Jon fra Skarebrotet. Til å begynne med virker han riktig så lovende, men han ender med å svike Veslemøy til fordel for en annen, noe som frembringer en krise i hovedpersonen og fører oss over på bolken som bærer tittelen «Den store strid», hvor hun må gå gjennom tre prøvelser. Først blir hun fristet til å ta livet av sin rival i kampen om Jons kjærlighet, dernest til å gi Jon en kjærlighetsdrikk for å få ham tilbake og til slutt å selv innta en glemselsdrikk for å unnslippe sorgen og smerten. Men Garborgs hovedperson overvinner alle prøvelser og utvikle seg som menneske, og i diktet «Fri» får hun besøk av sin avdøde søster, som gir henne innblikk i livets dypeste hemmeligheter og etterlater henne som et friere og sterkere menneske.

Oppdrag i sjelelandskap

Det er mye spennende å snakke om når det gjelder akkurat denne teksten. Det første møtet med Veslemøy gjør det fristende å gå tilbake til norske opphavstekster som det middelalderske visjonsdiktet Voluspå, hvor vi også treffer en synsk kvinne som blir oppfordret av selveste Odin til å berette om alt det mennesker vanligvis ikke har tilgang til. Hos Garborg er det også en stemme med tilsynelatende opphøyde evner som igangsetter fortellingen og erklærer at kvadet er rettet «Til deg, du heid og bleike myr / med bukkeblad, / der hegre stig og heilo flyr». I tillegg til jærlandskapet henvender stemmen seg videre til de kreftene som ligger utenfor menneskenes erkjennelsesevner, som «dei sterke troll». Med andre ord har vi å gjøre med en typisk 1800-tallstekst, hvor naturen både speiler karakterenes følelsesliv, men også påkalles for å vise hvor stort nedslagsfelt mennesket har i en åndelig forstand. Det er snakk om det vi kan kalle «sjelelandskap», et begrep som var viktig både i litteraturen og billedkunsten på denne tiden. Og det er først etter denne etableringen av sjelelandskapet – i både naturlig og overnaturlig forstand – at dikterblikket vender seg mot et hjem hvor Veslemøy altså sitter ved rokken. Garborg viser oss med andre ord hvor komplisert det er å være til, og hvor mye vi ikke forstår. Hos Garborg er det overnaturlige ikke et grep som nødvendigvis skaper spenning, men som skal sette ord på menneskesinnets komplekse natur og irrasjonelle rammeverk. Vi blir tatt med inn i et rom hvor det rasjonelle og det irrasjonelle ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre og hvor leseren oppfordres til ikke bare å ta innover seg det strengt fornuftsbaserte.

Her er vi også inne på noe sentralt ved denne teksten som helhet, nemlig at den utgjør et såkalt «quest narrative», eller det vi på norsk kaller Oppdraget. Her møter vi typisk en ridder som blir kalt til eventyr og får i oppdrag om å finne et hellig objekt. Den unge helten setter sporenstreks av sted og må kjempe mot både naturlige og overnaturlige vesener for å få tak i objektet, som han deretter tar med seg hjem, hvorpå han blir mottatt med heder, ære og bekreftelse på at det er her han hører hjemme. På 1800-tallet ble denne oppskriften tatt opp i litteraturen i form av den såkalte Bildungsromanen (eller, dannelsesroman på norsk), hvorigjennom en ung mann starter med blanke ark, men ender med å lykkes i samfunnet og konsolidere sin egen identitet i form av å bli en god og nyttig borger. På denne tiden ble også kvinner i større grad tatt med i fortellingen, og vi finner en rekke dannelsesromaner med kvinner i hovedrollen, som for eksempel Charlotte Brontës Jane Eyre (1847) og Camilla Colletts Amtmandens døtre (1855). På slutten av 1970-tallet påpekte imidlertid litteraturkritikerne Susan Gilbert og Sandra Gubar at for en kvinnelig hovedperson var løpet lagt opp litt annerledes enn hos hennes mannlige motpart. For mens sistnevntes fortelling i aller størst grad ender med at han lykkes som borger og menneske, er det for kvinner slik at de enten må bli gift eller synke ned i galskapen. Eventuelt dø. Det er ingen andre utveier for kvinner på 1800-tallet.

Galskap, ekteskap eller dødskap

I hvert fall ikke før Garborg kom slentrende med Haugtussa. Garborg synes nemlig ikke å mene at det er spesielt viktig at Veslemøy gifter seg med noen. Og i hvert fall ikke med svikefulle Jon fra Skarebrotet. Garborg er nemlig mye mer opptatt av å finne ut av det psykologiske landskapet som hovedpersonen hans vandrer rundt i, og synes ikke i nevneverdig grad å tenke på om vi her har å gjøre med en kvinnelig eller mannlig hovedperson. Interessant nok er han også tidlig ute med å bruke Oppdraget som mal for den menneskelige livsreisen. For vel var Sigmund Freud straks klar med sin Drømmetydning, som ble publisert i 1899, men det var særlig Carl Gustav Jung som så verdien av Oppdragsmodellen for å forklare psyken, og han begynte ikke å gi ut tekster før flere tiår senere.

På begynnelsen av 1900-tallet brukte nemlig Jung oppdraget som utgangspunkt for en teori han kalte individuasjonsprosessen, som viser til er en spirituell og psykologisk reise som alle mennesker går gjennom for å utvikle modenhet og kunnskap. Denne begynner som en sterk uro, som gjerne kjennes som et kall, og går videre som en kamp mot ulike krefter som hos Jung omtales som arketyper, helt frem til vi når en slags opphøyd visdom som består av å anerkjenne både de kreftene som oppfattes som positive og negative i oss selv. Og mens Jung slett ikke var like opptatt av kjønn i sin forskning som Freud, er det ingen tvil om at også denne prosessen oftest er blitt brukt på den mannlige bevisstheten – siden den tross alt er hakket mer allmenn enn den kvinnelige.

Garborg bryr seg ikke om noe av dette. Det han tar utgangspunkt i er at man mot slutten av 1800-tallet skjønte at mennesket slett ikke er en harmonisk helhet, men at motstridende følelser, plutselige impulser og en sjelelig fragmentering styrer det innvendige livet til oss alle sammen. Dette gjelder ikke minst Veslemøy, hvis evne til å se inn i den typen virkelighet som vanlige mennesker ikke har tilgang til, vitner om et komplekst og mangefasettert sjelsliv og en evne til også å gå inn i det vanskelige delene av sitt eget jeg. Det vi dermed ser hos Garborg er at han motsetter seg samfunnets behov for å først og fremst gifte vekk en kvinnelig hovedperson, og heller velger å legge vekt på hennes sjelelige utvikling. Selvfølgelig har mottakelsen i stor grad vært tradisjonell og tolket Haugtussa som en romantisk kjærlighetsfortelling, og er dermed stort sett blitt like feillest som Emily Brontës Wuthering Heights (1847) er blitt feillest i alle år. Men det får stå på samfunnets regning. For Garborg gir oss faktisk noe annet her. Han gir oss en ung kvinne som finner ut hvem hun selv er på sine egne premisser. Uten at hun må knytte seg opp mot noen mann. I så måte er dette en tekst som er vår egen tid verdig.