Historien om Rottejomfruen

I første akt av stykket Lille Eyolf dukker hun opp på døren til familien Allmers, og spør om det er noe som «gnager» i huset og om de trenger hjelp til å bli kvitt det …

Henrik Ibsen beskrev Rottejomfruen slik: «Hun er en liden, tynd, sammenskrumpet skikkelse, gammel og gråhåret, med hvasse, stikkende øjne.»

Ibsen har fortalt at han fikk inspirasjon til Rottejomfruen fra en virkelig kvinne fra hans hjemby Skien. Med sine uortodokse klær og merkelige innfall og talemåter ble hun sett på som frastøtende og skremmende, spesielt blant barna, som hadde moro av å erte henne.

Kvinnen het Kristine Cathrine Ploug og var faster til Ibsens mor. Hun ble tidlig enke, og ble etter en tid forlovet med en kaptein fra Skien. Da han forlot henne, ble hun mentalt forstyrret. Barna hennes ble satt bort til fremmede, og familien Ibsen på Venstøp tok seg av henne til hun døde i 1837, 76 år gammel. Av familien ble hun kalt faster Ploug, men av en ukjent grunn hadde hun fått oppnavnet Rottejomfruen.

Det er likevel umulig å komme unna likhetene mellom Ibsens Rottejomfruen og Brødrene Grimms eventyr Rottefangeren fra Hameln.

I eventyret er rottefangeren en mystisk fremmed, som dukker opp og tilbyr innbyggerne i Hameln hjelp, mot betaling. Byen er nemlig overfylt av rotter, som ingen klarer å bli kvitt. Rottefangeren spiller en magisk melodi på fløyta si, som får alle rottene til å følge etter ham til en elv hvor de drukner.

Men etterpå nekter byens borgermester å betale rottefangeren for jobben, og som hevn spiller rottefangeren en ny melodi, som får alle byens barn til å følge ham inn i et fjell hvor de forsvinner for alltid.

I Lille Eyolf lokker Rottejomfruen rottene ut av mørket med en munnharpe, ikke en fløyte, men i likhet med i Hameln, skal hennes besøk få katastrofale konsekvenser også for familien Allmers.

Kilder: Universitetet i Oslo og simonrosenkrands.dk