Med en doktors blikk

«I Jalta har det nå regnet uavbrutt en hel uke, og jeg trenger hjelp for min kjedsomhet. Hvor mye mister jeg ikke ved å bo her!»

Dette skriver Anton Tsjekhov fra det provinsielle Krim i 1899, rastløs etter det kulturelle og sosiale livet i Moskva og St. Petersburg. Et par år tidligere var han nemlig blitt diagnostisert med langtkommen tuberkulose, og legene beordret ham til helbredende opphold i varmere strøk.

I Jalta plantet Tsjekhov trær og blomster, holdt hunder og tamme traner, mens han samtidig arbeidet for veldedige formål. Dette til tross, sitatet vitner om at han – liksom Vanja i skuespillet ved samme navn – ikke kunne annet enn å jamre seg over den øde, provinsielle atmosfæren han levde under. Klagen var ikke uberettiget. På samme tid seilte forfatteren nemlig opp som en av de betydeligste, samtidige dramatikerne i det russiske kulturlivet.

«Litteraturen er min elskerinne»

En slik dikterskjebne var langt fra gitt ham i dåpsgave. I 1860, ett år før livegenskap (at man er bundet til et gods eller en jordherre) ble avskaffet i Russland, fødtes Anton Pavlovitsj Tsjekhov i småbyen Taganrog ved Svartehavet. I løpet av tre generasjoner løftet slekten Tsjekhov seg ut fra Russlands laveste sosiale klasser: fra å være bundne livegne til å bli en del av landets kulturelle intelligentsia.

Fra enkle kår flyttet en ung Anton Tsjekhov til Moskva og utdannet seg der til lege. For å spe på inntekten og forsørge familien hjemme under studietiden skrev han humoristiske fortellinger for diverse vittighetsblader. Disse ble svært populære og Tsjekhov opparbeidet seg tidlig et ry som satiriker.

«Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne.» Slik kommenterte Tsjekhov selv forholdet mellom legegjerningen og sitt forfatterskap. Som lege kom han tett på menneskene og arbeidet ga ham et vidsynt innblikk i det russiske samfunnslivet – materiale som han omarbeidet og utviklet til noveller, enaktere og fortellinger.

Særegent sorgmunter

Tsjekhovs tekster begynte etter hvert så smått å bli lagt merke til også innenfor de litterære kretser. I 1887 debuterte han som dramatiker med det storstilte verket Ivanov, og året etter mottok han Pusjkinprisen for novellesamlingen Steppen. Han utviklet under denne tiden den særegne stilen som han for de fleste av oss forbindes med: sorgmunter og smått lakonisk, veltalende og var.

Til tross for stor suksess med sine noveller konsentrerte Tsjekhov seg mer og mer om dramaet. Hans gjennombrudd som dramatiker er nært forbundet med et helt spesielt teater: Moskva kunstnerteater. Dets grunnleggere, Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko og Konstantin Stanislavskij, søkte å skape et nytt og nyanserikt teateruttrykk preget av undertekst, psykologisk fundert sannferdighet og lyttende samspill.

Hovedverkene

Kunstnerteaterets oppsetning av Måken i 1898, ett av Tsjekhovs i ettertid kanoniserte verker, klarte å bringe frem de skjulte nyansene i dramatikerens skuespill og inspirerte ham til å fortsette å skrive for teateret. Et berikende gjensidig forhold var etablert. De etterfølgende urpremierene av Onkel Vanja, Tre søstre og Kirsebærhagen fant alle sted på Moskva kunstnerteater.

På teateret traff han også sin kommende hustru, skuespilleren Olga Knipper, og i 1901 giftet de seg. Men grunnet hans sykdomstilstand skulle de komme til å leve lange perioder adskilt. Olga Knipper fortsatte å spille på scenen i Moskva, der hun briljerte i roller Tsjekhov hadde skrevet med henne og andre i ensemblet i tankene. Han selv måtte oppholde seg på rekonvalesens i mildere klima, blant annet på sitt landsted i Jalta.

Tuberkulosesyk

Anton Tsjekhov behandlet sine dramatiske karakterer som han som doktor ville gjort med sine pasienter; omsorgsfullt lyttet han seg frem til deres skavanker og svakheter, deres håp og ambisjoner. Med omtanke for livets tragikomikk diagnostiserte doktor Tsjekhov forholdene og la dem ærlig og ubarmhjertig frem til skue.

Men sin egen fremadskridende tuberkulose kunne han ikke stagge, ei heller medisinere. 2. januar 1904 døde Anton Tsjekhov på et kursted i Schwartzwald i Tyskland, 44 år gammel.

Tekst: Njål Helge Mjøs