Arverekken: Er kunsten det skeives DNA?

I salongserien Arverekken tar vi for oss noen av temaene som reises i det skeive episke storverket Arven, og i forestillingens ånd inviterer vi til dialog mellom flere generasjoner.

I forestillingen Arven belyses de ulike måtene noe kan gå i arv på: Den vi ønsker oss, den vi ikke ønsker oss, eller kanskje ikke engang er klar over, og den vi må leve med enten vi erkjenner den eller ikke. Dramatiker Matthew Lopez vektlegger også den arven som gikk tapt fordi den ble ekskludert, utslettet eller undertrykt før den i det hele tatt kunne oppstå.

Lopez har selv fortalt om hvordan hivepidemien fungerte som et kulturelt, lært traume i hans egen oppvekst. Noe som også formet tematikken i stykket. I Arven står vi på den andre siden av generasjonskløften etter epidemien. De store kampene er kjempet. Pubturer og hemmelige felleskap er byttet ut med sosiale medier, ekkokamre og datingapper. Hva nå? Hvordan bevarer vi erfaringen og minnene fra en tid der homofili innebar undertrykkelse og livsfare – en tid der man altfor godt visste at menneskerettigheter ikke kom av seg selv? Er samtalene og kunsten en måte å bringe generasjonene nærmere hverandre på?

Karakterene i Arven forteller en større historie om hvordan det er å være homofil i dag – på tvers av generasjoner og bakgrunn. Men hvilke skeive perspektiver synliggjøres egentlig i forestillingen? Hva er status for det skeive felleskapet i 2025 og de neste i arverekken? Hvis det finnes en rekke?

Er kultur skeivhetens viktigste valuta?