På kontoret til Henrik Ibsen, i sin store, luksuriøse leilighet i Kristiania, hang det et gigantisk portrett av August Strindberg. «Min dødsfiende», kalte han Strindberg, og mente maleriet motiverte ham til å skrive John Gabriel Borkman, som han arbeidet med i disse årene.

De møttes aldri, disse to mastodontene og samtidige dramatikerne, men de var bitende uenige i hvordan og hvilke mennesketyper og relasjoner som skulle portretteres. Ibsen skrev Et dukkehjem, og Strindberg svarte med motstykket Giftas.

På mange måter kan man si at Ibsen og Strindberg møttes i dramatikken, for de er stadig satt opp mot hverandre.

I høst spilles både John Gabriel Borkman av Ibsen og Dødsdansen av Strindberg på Nationaltheatret, og i disse stykkene finnes det flere møtepunkter: Et helt sentralt motiv hos hovedkarakterene i begge stykkene er nettopp dødsdansen. Parene i begge stykkene lever isolert, nærmest adskilt fra resten av verden, og bærer på mye hat og bitterhet, samtidig som de er bundet sammen av et sterkt avhengighetsbånd.

Hvordan behandler Strindberg og Ibsen sine parforhold? Og hvordan står det til med familieverdier i stykkene deres – får alltid barnet offerrollen? Hva påvirket deres skrivekunst, hvilke ideer i samfunnet var med å prege kunstnerskapet?

Du møter:

Sissel Gran, psykolog.
Marit Moum Aune, regissør av Dødsdansen på Torshovteatret.
Giuliano D'Amico, førsteamanuensis, Senter for Ibsenstudier, Universitetet i Oslo.
Kaja Schjerven Mollerin, litteraturviter og salongens ordstyrer.

Salongen er gratis og åpen for alle. Husk å melde deg på for å sikre deg plass.