Den fortrengte nasjonen

Skolekartene viser alle verdens land. I klasserommet studerer vi særlig Kongeriket Norge ned til minste detalj: fjell og fjorder, byer og bygder, flagg og fylkesgrenser. Norge er ikke verdens største land, men det er viktig — fordi Norge er vi, oss, vårt.

Jeg fører blikket over kartet, leter etter noe som kan bære vitne om det andre folket jeg tilhører. Det burde jo være mulig å finne noen spor av vårt land. Noen skarve stedsnavn på vårt språk? Noen svake, stipla linjer som antyder at vi også har noen grenser?
Noe som viser vår plass i verden?

Rette grenser brøyter seg ubønnhørlig gjennom kartets grønne, blå og brune felter. De skjærer på tvers av våre samfunn, klipper dem i biter, skiller slektninger, stilner samtaler på våre språk, river i stykker våre næringer. Kartene er tause om alt dette.
Jeg lærer vår plass i verden.

Jeg lærer min plass når noen ber meg reise tilbake til mitt eget land, selv om jeg allerede er der. Jeg lærer min plass når vi gjøres narr av på scene og i skolegård. Jeg lærer min plass av skjellsord, spyttklyser, og knyttnever.

Jeg lærer at vi eksisterer utenfor det norske samfunnets komfortsone. Å se oss er å bli minnet om noe ubehagelig, noe fortrengt. Det var meninga å gravlegge oss trygt i fortida og gå videre inn i framtida uten oss. Men så, plutselig, er det noen av oss som klorer seg opp av grava, børster av seg mold og mark, og går ut blant folk igjen. Slike gjenferd må man visst enten overse, eller prøve å drive ut — med alle mulige midler.

Hvordan havna vi her?

Hvem kom fram til at vi er en nasjon uten framtid, og gjorde deretter alt for å sikre at de fikk rett? Hvem viska ut våre stedsnavn og fant opp nye til å ta deres plass? Hvem tvang språket vårt til taushet? Hvem vedtok at våre grenser ikke er viktige? Hvem knesatte at våre næringer skal vike for andres? Hvem formante oss til å skamme oss over våre navn, våre sanger, blodet som renner i årene våre?

Hvem fortalte oss at vi måtte bli usynlige?

Mange av de skyldige er fortsatt blant oss. Mennesker dør, men strukturer overlever: stater, institusjoner, partier, organisasjoner — da vi blekna hen og nesten forsvant var det fordi disse ville det, arbeidet for det, betalte for det.

De sier at fornorskingspolitikken er over. Det er tid for forsoning, sier de.
Men sannheten er at fornorskinga fortsetter. Den har satt seg i strukturene.
Noen ser ned på oss, men langt flere overser oss — det er jo så lett å glemme usynlige mennesker.
Vi blir ikke lenger gravlagt av villet politikk, vi blir nedprioritert i hjel.

Men vi lever fortsatt.

I hundrevis av år har ulike overmakter harmdirrende og litt oppgitt forsøkt å forklare oss at vi tilhører fortida, men like fullt er vi ennå på vei inn i framtida, drevet framover av vår egen grenseløse stahet.

****

Jeg vokste opp med et kart hjemme på stueveggen. Det strekker seg fra Dovre til Hvitehavet. Det kartet bugner av stedsnavn på våre språk, og det har ingen grenser. Ingen myndigheter lagde det kartet — det gjorde en av oss. I bokhyllene vår historie og vårt språk, i plateskapet vår musikk, på veggene vårt håndverk. I vårt hjem var vi synlige, for oss sjøl og for de som kom til oss.

I løpet av min oppvekst har jeg sett stadig flere av oss ta med seg synligheten ut av hjemmet. Våre farger ble tatt ut av klesskap, satt på flaggstenger, malt på bannere. Vi kom ut. Det kostet mye for mange av oss, men gjennom dette begynte vi å ta tilbake vår lille plass i verden.

Noen hater oss for det. Andre knytter neven og står sammen med oss.
Noen vil sågar sette oss på en scene, og ikke for å håne eller hetse oss —skjønt dét også fortsatt skjer— nei, de vil se fargene våre og høre stemmene våre. De vil sitte i salen og ta del i våre lidelser og vårt håp, føle blodet bruse når det usynlige blir synlig.

De er hjertelig velkomne. Men iblant lurer jeg på hva de gjør når showet er over? Hva gjør de, hvis de plutselig en dag havner i den situasjonen at det er mye enklere for dem å overse oss eller nedprioritere oss? Jeg håper at minnet om oss ikke ligger igjen i salen da, men har blitt med dem inn på kontoret.

Når vi går av scenen, er vi fortsatt de samme. Synlige eller usynlige, vi lever med oss sjøl til daglig — og vi lever med majoriteten, som kun husker at de lever med oss når de blir minnet på det.

Synlighet er en nødvendighet for oss samer.

For å være en minoritet er å bo ved sia av en kjempe, og sjøl den mest godlynte kjempe kan slumpe til å tråkke på mennesker som han ikke ser. Plutselig setter han en vindturbin på et sted som skremmer reinen bort. Plutselig skubber han vekk fiskebåtene våre så de ryker rett på land. Han tramper på skolene våre, han graver gruver og kaster slagget i fjordene våre, han reiser kjempegjerdene sine tvers gjennom vårt land, han tar alt vi har inntil det eneste stedet vi har igjen å gå er grava.

Alt dette gjør han i vanvare, selvfølgelig.
Han ville jo ikke gjort det om han så oss.
Eller?
Vel, han skal ikke få lov til å late som han ikke ser oss.
Og han skal ikke få gjøre det uten motstand.

****

Mine barn vokser opp som del av et folk som nekter å være usynlig. En nasjon som nekter å la seg gravlegge igjen. De vokser opp med historiebøker som forteller hvem vi var, kart som viser at vi er, og lover som forteller at vi har rett til å fortsette å være. Jeg fører blikket over kartet, leter etter en vei inn i framtida. Jeg tror den går via stahet og synlighet.

 

Mikkel Berg-Nordlie/Boardda Mihkkal er historiker og forsker på urfolkspolitikk ved instituttet NIBR på OsloMet. I dette essayet reflekterer han over usynliggjøringen av den samiske nasjonen.