Krigsforfatterens ekko

Forfatteren og legen Mikhail Bulgakov opplevde den russiske borgerkrigens grusomheter på nært hold, og det er liten tvil om at dette skulle prege ham sterkt, både i hans forfatterskap og senere liv. I løpet av borgerkrigen deltok han frivillig som lege på de hvites side, men han var en kort periode i 1918 også tvangsvervet av den ukrainske nasjonalisthæren under Semjon Petljuras ledelse.

Og det var mens Petljura kontrollerte Bulgakovs fødeby Kiev at den unge legen ble vitne til drap på sivile, lik i gatene, tortur og pogromer rettet mot byens jøder. Disse opplevelsene skildret han senere i flere noveller, romanen Den hvite garde (1927) – og stykket Flukt (1927).

Overklassens fluktrute

Flukt omhandler de siste dagene av den russiske borgerkrigen, da restene av den hvite hæren under general Wrangel fortvilet kjemper mot Budjonnyjs bolsjeviker for å holde dem ute av Krim. Når dette til slutt mislykkes, er det ingen annen utvei for de hvite styrkene enn å evakuere over Svartehavet til Konstantinopel (Istanbul). Dette skjer i november 1920. Hæren følges av tallrike representanter for den gamle russiske overklassen.

Og etter borgerkrigen skulle Bulgakov, i likhet med flere av sine søsken og store deler av den sosiale klassen han kom fra, ha emigrert langs den samme ruten som skildres i Flukt, fra Krim til Konstantinopel og videre derfra til Marseilles og Paris, når økonomien tillot det. Men Bulgakov hadde dårlige helse, noe som satte en stopper for planene da mulighetens vindu var åpent. Han ble værende i Russland. Omtrent samtidig bestemte han seg for å avslutte legekarrieren. Han ville bli forfatter.

Temperamentsfull og impulsiv

Bulgakov var temperamentsfull og impulsiv av natur, og han forelsket seg i sterke kvinner. Tre ganger var han gift, og han hadde mye å takke hustruene for. Da han giftet seg første gang med Tatjana Lappa i 1913, var brudens mor sjokkert. Brudeparet eide ikke nåla i veggen, og hadde knapt klær å gifte seg i. Men brudgommen, som på det tidspunktet fremdeles var medisinstudent, bekymret seg ikke synderlig for det. Han næret i høyeste grad den intellektuelle patrisierens forakt for alt som hadde med økonomi å gjøre, og nølte aldri med å bruke sin siste rubel på en taxi.

I 1917 ble Bulgakov avhengig av morfin. Han hadde vært plaget av allergi, og kommet til at morfin hjalp mot plagene. Som lege hadde han naturlig nok rikelig tilgang til stoffet. De fysiske smertene, det uopphørlige selvbedraget og følelsen av å bli foraktet og utstøtt på grunn av narkomanien skildrer han i novellen Morfin fra 1927. I novellen forsøker en sykepleier å frelse den narkomane legen, som til slutt begår selvmord. Men i virkeligheten slapp den unge doktor Bulgakov ut av avhengighetens klør takket være hustruen Tatjana Lappa. Mot slutten av livet hadde Bulgakov store smerter, og han henfalt da igjen til morfinen samtidig som han fullførte storverket Mesteren og Margarita, som skulle bli et av de betydeligste litterære verker overhodet innenfor sovjetisk-russisk litteratur.

Sensurert og arrestert

Mikhail Bulgakovs forfatterskap var bredt og allsidig. Han skrev romaner, noveller og skuespill. Spesielt de tidlige verkene er mer eller mindre selvbiografiske og realistiske i stilen. Men han er også kjent for to små mesterverker innen en helt annen sjanger – science fiction. Dette var kortromanene Skjebnesvangre egg (1924) og Hundehjertet (1925). I disse verkene merker vi teologsønnens satire over bolsjevikenes ateisme, en pseudoreligion som har satt vitenskapen i Guds sted.

Skjebnesvangre egg ble utgitt i samtiden, men Hundehjertet ble stanset av sensuren og utgitt senere i utlandet. Uansett ble Bulgakov nå arrestert av OGPU, som den tidligere tsjekaen og senere KGB het midt på 1920-tallet. Leiligheten ble ransaket, og dagbøker og annet skriftlig materiale beslaglagt. Forfatteren selv ble forhørt. På spørsmål om hvem han egentlig sympatiserer med, svarte Bulgakov kaldt og omsvøpsløst at han ikke hadde mye til overs for bolsjevikene. Han sympatiserte fremdeles med den hvite siden. Man forbløffes over hvor uredd dikteren var i møtet med maktapparatet, men han var nå en gang en fandenivoldsk person!

Stalin på tråden

Etter dette ble det vanskelig for Bulgakov å leve. På 1920-tallet, før Sovjetunionen ennå hadde blitt et totalitært samfunn under Stalin, hadde man heller ikke begynt å sende forfattere i fangeleirene. Men partipressens litteraturkritikere var nådeløse overfor dem som ikke var «politisk korrekte» i det sovjetiske samfunnet. De rettet voldsomme angrep ikke bare mot forfatterne, men også mot redaktører og teaterregissører som samarbeidet med dem. Resultatet var at knapt noen av disse våget å ha noe med Bulgakov å gjøre. Til slutt skrapet sulten på døren. Bulgakov måtte noen ganger ut og låne poteter av familie og venner. I 1930 skrev Bulgakov brev til Stalin, der han ba om at han og hustruen skulle få tillatelse til å emigrere til utlandet. Brevene forble ubesvart, men en kveld ringte Stalin, og de to hadde en samtale. Det var tydelig at Stalin ikke ønsket å la Bulgakov emigrere, men han ba Bulgakov søke en stilling ved Moskva kunstnerteater MkhAT, som det lå i kortene at han skulle få. Stalin foreslo også at de to skulle treffes, noe Bulgakov straks sa seg villig til. Møtet ble det imidlertid aldri noe av, men Bulgakov hadde et langt og fruktbart samarbeid med MKhAT, og flere av stykkene hans spilles fremdeles på teatre i Russland.

Parasittklasse

Flukt bygger på opplevelsene til Bulgakovs andre hustru Ljubov Belozerskaja, som sammen med sin første mann emigrerte via Krim til Konstantinopel og videre til Marseilles og Paris, før hun vendte hjem til Russland. Flere av personene i stykket skal ha hatt levende modeller, noe Bulgakov ofte brukte i sine verker.

Dikteren Maksim Gorkij var svært begeistret etter å ha lest manuskriptet, og han spådde stykket stor suksess på kunstnerteateret. Men Stalin ville det annerledes. Han mislikte at stykket åpenbart sympatiserte med den hvite siden. Likevel var han klar på at han ikke på noen måte syntes stykket var dårlig, og hvis Bulgakov ville skrive inn tillegg i handlingen som tydeliggjorde at hviteemigrantene var representanter for en parasittklasse som «hadde sittet på folkets nakke», så ville han ikke ha noe imot at det ble satt opp. Det endte med at Flukt ikke ble satt opp før i 1959, seks år etter Stalins død.

Om mennesker i krig

Hva handler så stykket om, utover at det gir innblikk i historiske hendelser som kanskje er i ferd med å gå i glemmeboken? Først og fremst handler det om mennesker, ulike mennesketyper og hva krig og flukt gjør med dem. Det handler også om den spesielle formen for makt og avmakt som kan oppstå i en krigssituasjon. De militære, som har våpen, har total makt over de sivile flyktningene, som plutselig befinner seg i deres vold. De ubevæpnede må krype for de bevæpnede uansett hvem de er. Munker og prester synes derimot å beherske dette spillet bedre.

I flyktningetilværelsens Konstantinopel er det ikke like opplagt hvem som blir vinnere og hvem som blir tapere. Men det blir klarere hvem som er gode og ærlige, og samtidig enten naive eller smarte, og hvem som er æreløse kjeltringer.

Den nådeløse generalen Khludov later til å bli gal. Den tøffe Tsjarnota, også han general, og dessuten med aner i det ukrainske kosakkdistriktet Zaporozje, utvikler spillegalskap og taper sine siste penger på noe så håpløst tåpelig som kakerlakkveddeløp. Kvinnene må prostituere seg for at ikke de og mennene deres skal sulte. Disse høyst forskjellige menneskene fra det gamle Russlands overklasse opplever som flyktninger i Tyrkia den ytterste fornedrelse.

Slutten av stykket er likevel ikke helt svart. I Paris greier general Tsjarnota å rundspille den sleipe tidligere ministeren Korzukhin, som har dumpet sin hustru og greid å komme seg ut av Russland med en formue. Til hjelp kommer ressurssterke Ljuska, Tsjarnotas tidligere felthustru, som nå behendig har slått seg sammen med den onde Korzukhin for å komme dit pengene er. Til tross for dette viser hun seg å være et godt menneske. Serafima, Korzukhins hustru som han har forlatt uten å skille seg fra henne, og den klossete, intellektuelle privat-dosenten Golubkov, overlever mot alle odds, først og fremst i kraft av sin store kjærlighet, men også som følge av general Tsjarnotas seier ved spillebordet. Tsjarnota var ikke Zaporozje-kosakk for ingenting likevel!

Krigsforbryteren Khludov, derimot, martres av onde minner om sine egne mørke gjerninger og synker stadig dypere inn i galskapen.

I dag spilles Flukt mot en tragisk bakgrunn; Ukraina og Krim er igjen skueplass for krig, krigsforbrytelser, tragedier – og flukt. Det gjør at tematikken i stykket blir mer umiddelbart aktuell enn vi skulle ønske. Vi trodde kanskje verden hadde lært. Vi tok feil. Flukt er et stykke som forteller oss noe om hva krigens pris er for det enkelte menneske. Derfor er det viktig at det vises i dag.