Artikkel av Knut Nærum

Så sitter man der, på et teater i for eksempel Oslo, for å se Peer Gynt, igjen, fordi man skriver for scenen i blant og derfor ønsker å se hvordan et skuespill kan arte seg nå for tida. Når man i tillegg har sett stykket før, kanskje til og med flere oppsetninger, blir dette «hvordan» desto tydeligere: Når man kjenner innholdet, er det lettere å holde øye med formen.

Og så begynner det. Og der kommer Peer Gynt med Top Gun-solbriller og stort armbåndsur og hawaiiskjorte og en flaske i hånda, for han er både avvisende og rik og vulgær. Og der kommer trollene, de som er seg selv nok, og som for eksempel ligner på nei-bevegelsen i 1994. Og er det ikke en Nammo-logo vi ser i fjerde scene, på kysten av Marokko, når Peer har slått seg opp til å bli internasjonal storkar gjennom å selge våpen til stridførende parter? Og er han ikke egentlig et bilde på alle oss nordmenn i vår tid, rik på å selge våpen og olje, plump og breial og full av seg sjæl? Slik bruker teater-Norge et stykke fra 1867 til nasjonal selvpisking for ting Ibsen ikke hadde hørt om, av den enkle grunn at det var 1867.

Oss selv nok

Ett av Ibsens motiver for å skrive Peer Gynt var at Norge ikke stilte opp for danskene i den andre slesvigske krig. At vi var oss selv nok. Han var altså en skuffet tilhenger av norsk krigføring i utlandet. (Det er vanskelig å se for seg at Jon Fosse skulle ha skrevet et rasende stykke fordi Norge trekker sine soldater ut av Irak.) Dessuten inneholder stykket parodi på nasjonalromantikken (bygdelivets elendighet, bondebryllup med grøftefyll), samt gjøn med vennen Vinje i form av Huhu, målstreveren fra Malabar. Alt dette virker påtrengende norsk.

Derfor er det grei skuring at Peer Gynt – i Norge – alltid handler om å være norsk. Og at nye oppsetninger ønsker å bruke stykket til å si noe om hva det innebærer å være norsk nå. Men når stykket settes opp i utlandet, er ikke det fordi resten av verden ønsker å utforske norskhet. Så interessante er vi ikke for andre enn oss selv. Stykket fungerer heller ikke som norsk etno-kitsch á la trallende huldrer langs Flåmsbanen. Utenlandske dovregubber ligner sjelden på Kittelsens troll.

Men dette landet har altså hatt en dikter som gir alle anledning til å snakke om det de selv er mest opptatt av.

En fransk og svensk Peer

To utenlandske Peer-er – en fransk og en svensk – gjester årets Ibsenfestival på Nationaltheatret, som går av stabelen i september. Den franske presenteres sånn på teatrets nettsted: «Peer Gynt er verken en helt eller en antihelt. Han fantaserer frem eventyrlige liv, flere identiteter og fantastiske fabler, og han drømmer om anerkjennelse, storhet og makt. Han kjemper ikke for noen idealer i sin desperate søken etter egne drømmer og berømmelse, han kjemper mot restriksjoner og begrensninger.» Aftonbladets anmeldelse av årets svenske Peer forklarer hva denne handler om: «Att Ibsen hade Goethes Faust som ett slags avstamp [dvs. springbrett, min anm.] är känt, man kan säga att han vänder ut och in det tyska versdramats tematik. Peer avvisar både himmel och helvete, han är en helt igenom sekulär människa vars enda eventuella religion är orden [dvs. ordene, min anm.] och fiktionen.»

Ingen av disse ser ut som noe oppgjør med den norske folkesjela.

I 2000 gjør The Guardians anmelder Michael Billington oss den tjenesten å oppsummere flere britiske oppsetninger, her i min oversettelse: «Det fins mange tilnærminger til Ibsens rungende dramatiske dikt. For noen er det en før-Freudiansk studie av det underbevisste. I Peter Steins oppsetning ble det et marxistisk angrep på tøylesløs kapitalisme. I John Bartons Stratford-utgave – den særdeles beste – var det en shakespearsk meditasjon over tiden. / Her, i Frank McGuinness’ oversettelse og Morrisons regi, blir det en blanding av irsk [!, mitt utropstegn] sagn og sorgtungt melodrama, (…)»

Kort sagt: Hva som helst. Teksten har slitt seg fra dramatikeren. Den tjener ikke lenger Ibsens hensikt, den har blitt et blankt ark hvor instruktøren kan tegne det hen vil. Dette er Ibsens straff for å ha skrevet en tekst som er så vanskelig å sette i bås. Som inneholder både satire, folklore og eksistensiell gubbegrubling. Hvor parodien på nasjonalromantikk ikke er feitere enn at den kan fremføres som streit nasjonalromantikk. Peer Gynt er et utydelig verk som handler om altfor mye. Dette er også dets styrke.

Hva vil det si å være seg selv?

Rollefiguren Peer har ingen kjerne, og det eneste stedet han er seg selv, er i hjertet til den dum-tålmodige Solveig. Mangfoldet i teksten gjør at man lett tenker at teksten er som Peer: uten kjerne. Men den fins, og den er synlig i hele teksten – gjennom ljug og slåssing og Dovregubbens hall, til Marokko og gjennom ørkenen, inn i Dårekisten og hjem igjen – og den handler om identitet. Hvem er Peer? Hva vil det si å være seg selv? Og hvis man ikke er seg selv; kan man bli det? Det danske Folketeatret spiller Peer Gynt i høst, og virker tett på en tidløs tolkning i sin beskrivelse: «Peer Gynt er en både klassisk og moderne dannelsesberetning, der stiller det evigt gyldige spørgsmål på spidsen: Hvordan er man sig selv, uden at være sig selv nok?»

Peer Gynt handler alltid om to ting: Hva det vil si å være seg selv, og hvordan vi har det nå. Dermed får Knappestøperens ord stadig nytt innhold. «At være sig selv, er: sig selv at døde», sier han. Dette er ikke en oppfordring til selvmord. Å døde seg selv er å kvitte seg med begjæret og trangen til å vinne. Det er å leve uegennyttig. I en tid hvor vi lever for å bli likt og delt, hvor de fleste bildene vi tar er – nettopp – av oss selv, kan å døde seg selv bety noe annet: At hvis vi skal klare å bli oss selv, må vi slette profilene våre.

Om noen år vil vi kanskje omgås våre egne kloner. Kan man være seg selv når man er en kopi? Slik vil Ibsens tekst få stadig påfyll av nytt innhold, lik en sjø som aldri inneholder det samme vannet som i går, men likevel beholder sin fasong og sitt navn. Det er ikke så viktig hva dikteren mente når ordene hans stadig får ny betydning. Sånn har Ibsen mistet seg selv til verden. Sånn har han blitt udødelig.

Fakta: Den internasjonale Ibsenfestivalen

• Norges største teaterfestival. Går av stabelen på Nationaltheatret fra 8. til 19. september 2018.
• Byr på Ibsenforestillinger fra inn- og utland, seminarer, debatter og kunstnermøter – samt utdeling av Den internasjonale Ibsenprisen.
• Festivalen har to store oppsetninger av Peer Gynt på programmet: En svensk oppsetning fra Dramaten, i Michael Thalheimers regi, og en fransk oppsetning fra CDN de Normandie-Rouen, i David Bobées regi. I tillegg samarbeider festivalen om Peer Gynt på Det Norske Teatret, med Toralv Maurstad i tittelrollen.