Artikkel av Toril Moi

Hjørdis, Hedda, Hilde. Ibsens heroiske heltinner. Kvinner som drømmer om det mektige, det modige, det skjønne og det store. De drømmer om makt og frihet. De drømmer om å finne en mann de kan beundre, en mann som er dem verdig. Hjørdis finner sin helt, men kan ikke få ham. Hedda, som har giftet seg med en tøffelhelt, drømmer om å styre en mann, få ham til å gjøre noe modig og skjønt i verden. Hilde, som kommer ned fra fjellet som et friskt stormvær, men med urovekkende skittent undertøy i sekken, drømmer om en fri og freidig byggmester som synger så det ljomer fra toppen av et nyreist kirketårn, slik at hun hører «harper i luften».

Hjørdis vil handle selv, gå ut i striden med den utvalgte mannen. Hedda og Hilde vil at en mann skal handle heroisk i deres sted. Men ingen av dem får det som de vil. Verden er ikke laget for dem. Hjørdis sier det selv: Da hun ikke fikk helten Sigurd, ble hun «hjemløs i verden».

I Ibsens produksjon er ikke disse kvinneskikkelsene samtidige med hverandre. Da Ibsen skrev Hærmennene på Helgeland, var han bare tretti år gammel, og stod helt i begynnelsen av karrieren. Da han ga ut Hedda Gabler i 1890, og Byggmester Solness i 1892, var han en verdensberømt dramatiker på godt over seksti. Alle stykkene er aktuelle på Nationaltheatret denne høsten – og har premiere under Den internasjonale Ibsenfestivalen i september.

Ikke samme status

For oss som leser Ibsen i dag, står Hjørdis som en tidlig prototyp på Hedda. Men det kunne verken Ibsen eller hans publikum vite, verken i 1857, da Hærmennene på Helgeland ble skrevet, eller i 1858, da stykket ble uroppført på Ibsens eget Kristiania Norske Teater og etter tidens forhold oppnådde stor suksess.

Hjørdis, Hedda og Hilde har heller ikke samme status i ettertidens øyne. I dag settes Hedda Gabler stadig opp over hele verden. Berømte kvinnelige skuespillere lengter etter å spille Hedda, som regnes som en like krevende og karrierebefestende rolle for kvinner som Hamlet eller Kong Lear er det for menn. Byggmester Solness regnes også som et av Ibsens hovedverk, ikke minst fordi han i dette stykket orienterer seg mot en ny, symbolistisk skrivemåte. Derimot har det lenge vært stille rundt Hærmennene på Helgeland. Stykket blir ofte oppfattet som en del av Ibsens nasjonalromantiske periode, som en fase han måtte arbeide seg gjennom før han kunne bli den moderne, samfunnutfordrende Ibsen vi kjenner i dag.

Et utrolig dristig stykke

Men Hærmennene på Helgeland fortjener å bli bedre kjent. Hjørdis, en frustrert, og til tider ganske ondskapsfull kvinne, som elsker å så splid mellom mennene som omgir henne, er gift med den fredsæle Gunnar. Fostersøsteren hennes, den tradisjonelt feminine Dagny, er gift med helten Sigurd. Sigurd har vært i viking og blitt den engelske kongens høyre hånd. Samtidens kritikere syntes Dagny var den perfekte inkarnasjonen av kvinnelig mykhet, i motsetning til den hatske Hjørdis.

Hjørdis giftet seg med Gunnar fordi hun trodde at han hadde klart å drepe den ville isbjørnen som holdt vakt utenfor sovekammeret hennes. Det Hjørdis ikke vet, er at det var Sigurd som drepte isbjørnen og tilbrakte natten sammen med henne den gangen. Men om morgenen bar han henne om bord på skipet til sin beste venn Gunnar, fordi han visste at Gunnar var hodestups forelsket i Hjørdis. Det Gunnar ikke vet, er at Sigurd også elsket Hjørdis, og med større rett, for de deler det samme heroiske sinnelaget. Dermed har vi havnet midt oppe i et ekteskapsdrama der verken Hjørdis eller Sigurd er lykkelige. Det er heller ikke Gunnar, for Hjørdis er flink til å la sin eksistensielle frustrasjon gå ut over ham.

Hærmennene på Helgeland var et utrolig dristig stykke for sin tid. Det viser følgende replikkveksling mellom Hjørdis og Dagny. Hjørdis vet at Dagny har vært med Sigurd på vikingferdene hans:

HJØRDIS: Men si meg, når Sigurd fôr i viking og du var med, når du hørte sverdene suse i den kvasse lek, når blodet dampet rødt på skipsdekket — kom det så ikke over deg en utemmelig lyst etter å slåss blant mennene, kledde du deg da ikke i hærklær og tok våpen i hånd?
DAGNY: Aldri! Hva tenker du på? Jeg, en kvinne?
HJØRDIS: En kvinne, en kvinne — hm, det er ingen som vet hva en kvinne er i stand til! — Nå, en ting kan du vel si meg, Dagny; for dette vet du sikkert: Når en mann favner den kvinnen han har kjær — er det sant at da brenner hennes blod, da banker hennes bryst — da får det henne til å svimle i selsom fryd?
DAGNY (rødmende): Hjørdis, hvordan kan du — ?

Hjørdis vil ikke innordne seg de tradisjonelle kjønnsnormene. Hun lengter etter å kaste seg ut i striden sammen med Sigurd og drepe som en mann. I sin siste scene bærer hun våpen og mannsdrakt: hjelm, brynje, pil og bue. Hun lengter også åpent etter seksuell tilfredsstillelse, og innrømmer villig at hun bare har opplevd noe slikt én gang, da Gunnar (men altså i virkeligheten Sigurd) «krystet meg i favn så brynjen brast, og da, da, da —!» Når Hjørdis forstår at alt er tapt, skyter hun Sigurd og kaster seg utfor et stup.

Rømmer fra sex og menn

Hedda ønsker seg også makt. Men hun tør ikke å forholde seg åpent til sin egen seksualitet. For Hedda lever sitt liv blant borgerskapet på 1890-tallet. Hun kan slett ikke uttrykke seg så friskt som Hjørdis, som publikum tross alt vil innrømme en god del frihet, siden hun jo skal være en valkyrie, en mytologisk «skjoldmø», inspirert av figurer som Brynhild i sagaen om Volsungane og Gudrun i sagaen om Laksdølane. Hedda må innordne seg konvensjonene i et samfunn som slett ikke har noen plass for valkyrier.

Som Hjørdis forakter Hedda «det latterlige og det lave», og higer etter det modige og det skjønne. Men hun er vesensforskjellig fra Hjørdis på ett punkt: seksualiteten. Der Hjørdis kraftfullt snakker om lengsel og lyst, rømmer Hedda fra sex og menn, forkaster sitt eget svangerskap og opplever kroppen som en byrde. Når hun til slutt blir seksuelt utpresset av Assessor Brack, orker hun ikke mer. Hun skyter seg selv i avsmak for den verdenen hun blir tvunget til å leve i. Hedda er like hjemløs i verden som Hjørdis.

Voksen og urovekkende freidig

Men hva med Hilde? Vi møter henne først i et annet skuespill, nemlig i Fruen fra havet, fra 1888. Der har hun bare en liten rolle som Ellida Wangels stedatter, en liten jente som har mistet sin mor og lengter etter Ellidas kjærlighet. Men i Byggmester Solness er Hilde Wangel voksen, og urovekkende freidig.

Når Hilde først kommer farende inn på scenen, virker hun både frisk og fri. Hun skjuler slett ikke sin seksualitet, og flørter uredd med Solness, som er gammel nok til å være hennes far. Hun nøler heller ikke med å snakke åpent om sitt skitne undertøy, noe som sjokkerte Ibsens samtid.

Men samtidig er det noe som skurrer. Det er påfallende at så snart Hilde kommer inn på scenen, begynner Byggmester Solness å fjerne seg fra realismen. Hilde har for eksempel minner om Solness, som Solness selv slett ikke kjenner igjen. Ikke bare påstår hun at Solness — som lider av ekstrem svimmelhet — klatret helt til topps i kirketårnet, og stod der og sang. Hun hevder også at da de ble alene et øyeblikk, grep han tak i henne og kysset henne intenst. På den tiden kan Hilde ikke ha vært mer enn en tolv-tretten år. Ble hun antastet av Solness? Var hun allerede da uten fotfeste i virkeligheten? Eller er det ettervirkningene av Solness’ vold som får henne til å søke tilflukt i et fantasirike?

Men Solness er også på gli bort fra realitetenes verden. Han hevder at han er omgitt av magiske «hjelpere og tjenere» som gjør tankene hans til virkelighet. Hilde lokker ham videre inn i galskapen. Snart sitter Hilde og byggmesteren hennes og bygger luftslott i fantasiriket Appelsinia, der Hilde er prinsesse og byggmesteren konge. Når Solness til slutt møter katastrofen, svinger Hilde med sjalet og skriker vilt, som om hun henga seg til en ekstatisk dødsdans. Hilde er heller ikke hjemme i verden.

Ikke lov å ønske både sex og makt

I Hjørdis, Hedda og Hilde har Ibsen skapt tre heltinner som alle forholder seg eksplisitt både til seksualitet og makt. Hjørdis ønsker seg intensiteten i Sigurds favntak. Hedda avskyr ektemannens berørøringer og gjør det helt klart at hun slett ikke er interessert i utroskap, verken med Løvborg eller Brack. Men hun ønsker seg makt. Hilde snakker om sex og undertøy, hun forfører og lokker, men samtidig er det vanskelig å se at hun egentlig forstår hva hun gjør. Det er som om hun både vil dominere og bli dominert. Hun flørter og fantaserer, egger, lokker og frister Solness inn i et fantasirike som til slutt innfiltrerer virkeligheten slik at verken hun eller han lenger klarer å skille mellom dem.

Hjørdis, Hedda og Hilde lengter og begjærer, voldsomt og intenst. Alle tre utsettes for seksuell vold eller trakassering. Hjørdis blir lurt til å ha sex med én mann og gifte seg med en annen. Hilde ble trakassert av Solness som barn, og som voksen er hun overseksualisert. Hedda blir seksuelt utpresset, og trues med regelrett voldtekt av Brack.

Hjørdis, Hedda og Hilde forholder seg forskjellig til sine egne lengsler og samfunnets forbud mot å uttrykke dem. Men uansett hva de gjør, går de under til slutt.

Spørsmålet er hvor langt vi er kommet i dag. Er vi i stand til å feire og beundre heltemodige, frie kvinner som insisterer på å uttrykke seg seksuelt, samtidig som de begjærlig griper etter makt? Kvinner som slett ikke er blide og milde, som tradisjonen vil de skal være? Eller vil slike kvinner fremdeles oppdage at de er hjemløse i vår verden?

 

Fakta: Den internasjonale Ibsenfestivalen

• Norges største teaterfestival. Går av stabelen på Nationaltheatret fra 8. til 19. september 2018.
• Byr på gjestespill fra inn- og utland, seminarer, debatter, kunstnermøter, samt utdeling av Den internasjonale Ibsenprisen – i tillegg til Nationaltheatrets egne produksjoner, blant annet Byggmester Solness (regi: Stéphane Braunschweig), Hedda Gabler (regi: Sofia Jupither) og Hærmennene på Helgeland (regi: Eline Arbo).