Barnas teater i 120 år

Nationaltheatret var ikke det første teatret som spilte barneforestillinger i Norge. Da Christiania Theater, som var forløperen til Nationaltheatret, åpnet dørene i 1837, var det forbudt med barn i salen.

Dette forbudet ble ikke opphevet før 30 år etter, da det ble bestemt at Julestuen av Ludvig Holberg skulle bli den første juleforestillingen hvor også barn kunne komme i teatret. Det faktum at stykket handlet om et ungt pars planlegging av utroskap var tydeligvis ikke noe hinder for dette – først i 1918, da stykket ble satt opp igjen, fikk teatrets ledelse sterk kritikk for å vise slik umoral for barn.

Men selv om tematikken i Julestuen kanskje ikke traff blink hos de minste, var tradisjonen med familieteater før jul kommet for å bli.

Dramatiserte eventyr

Den første ordentlige barneforestillingen som ble satt opp på Nationaltheatret var Store-Klaus og Lille-Klaus av H.C. Andersen i 1903. Eventyret handler om Lille-Klaus, som er fattig, men lurere enn den rikere Store-Klaus.

Etter denne premieren gikk det slag i slag, og teatret satte gjerne opp nye forestillinger for barn én til to ganger i året. På denne tiden var det vanlig at barneteater var dramatiserte eventyr.

Da eventyrkomedien Den uskikkelige lille prinsessen av Gabriele Reuter ble satt opp for første gang i 1905, kostet de billigste billettene for stående publikummere 50 øre – mens de dyreste billettene i orkester kostet fire kroner.

Reddet av julestjernen

Reisen til julestjernen av Sverre Brandt er den teaterforestillingen som har blitt satt opp flest ganger på Nationaltheatret, selv ingen Ibsen-stykker kan skryte av å ha blitt spilt mer. Hele 25 ganger har stykket om den tapre Sonja blitt vist – første gang i 1924, og sist i 2017.

Sverre Brandt var økonomidirektør på Nationaltheatret da han skrev stykket, og om sårt tiltrengte billettinntekter var Brandts insentiv til å sette i gang skriveprosessen er uvisst, men forestillingen skulle uansett vise seg å bli teatrets redning i en økonomisk vanskelig tid.

Historien om det gode som vinner mot det onde, i en storslått og påkostet innpakning, ble en enorm suksess, og den modige og godhjertede Sonja reiste rett inn i hjertet til publikum og ble der i nesten 100 år.

Eventyrlig Egner-suksess

Urpremierene som fant sted på Nationaltheatret i 1956 og 1964 skulle vise seg å sette sitt preg på norsk barnekultur helt inn i vår tid. Da hadde Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by og Dyrene i Hakkebakkeskogen sine urpremierer på Nationaltheatret – og resten er historie.

Forestillingene har blitt satt opp et titalls ganger på teatret, sist i henholdsvis 2012 og 2015, og snart 70 år etter ligger nok lydversjonene av oppsetningene som mest spilt på Spotify hos en stor prosentandel av norske småbarnsforeldre.

Egners tidløse fortellinger om vennskap og verdien av å ta vare på hverandre skulle nemlig vise seg å være en suksessoppskrift – uavhengig av rådende barnepedagogikk, popkulturelle trender og teknologiske fremskritt.

Kontroversielt oppsøkende teater

På slutten av 60-tallet ble Arild Brinchmann teatersjef på Nationaltheatret. Han var en nytenkende teatersjef, med et sterkt ønske om å nå ut til et nytt publikum, og dette mente han man best gjorde ved å drive med oppsøkende teater. Han fikk styret på nakken – men Brinchmann krevde full kunstnerisk frihet til selv å legge repertoaret.

Som vanlig lå Sverige foran når det kom til den kulturelle tidsånd – der hadde teatre i flere år drevet med oppsøkende virksomhet, så det var naturlig at Nationaltheatret hentet barnestykket Et spill om pugg av Sven Wernström derfra i 1969.

Dette førte til at styret beskyldte Brinchmann for å «smugle politikk inn bakdøra», og det gikk så langt at saken ble sendt til departementet. Men det endte som storm i et vannglass, og det oppsøkende teatret fortsatte.

Da det brant på Hovedscenen i 1980 fikk man en annen grunn til å drive med oppsøkende teatervirksomhet, fordi man rett og slett trengte nye scener å spille på. Så da stykket Kniv-Karlsen av Tor Åge Bringsværd, som hadde vunnet en konkurranse om å skrive det beste skuespillet for barn et par år tidligere, skulle få sin premiere, ble det som oppsøkende teater.

En fantastisk rev og en gretten gubbe

Teatret har til alle tider vært et speil satt opp mot samfunnet vi lever i. Det skal favne bredt, og man skal kunne kjenne seg igjen, enten man er tre eller nitti år. Det har også vært en forventning – kanskje spesielt i barneteatret – om at publikum skal sitte igjen med ny moralsk lærdom idet sceneteppet går ned.

Og slik samfunnet – og moralen – har endret seg gjennom de siste 120 årene, har også barneteatret gjort det.

Og så kan man jo bare fantasere om hvilke teateropplevelser som venter barn de neste 120 årene!