125 år med dramatikk i kulissene

Christiania Theater åpnet på Bankplassen i 1837. Arkitektene hadde ikke hatt råd til å utsmykke teateret utvendig, men innvendig var det vakkert. Hovedscenen hadde plass til 900 publikummere. Den gang var det 23 000 innbyggere i Kristiania, men etter hvert som byen vokste frem i en voldsom fart, føltes teateret på bankplassen for lite – og for fattig. Innredning og utstyr passet ikke helt til tidens krav. Fra 1837 hadde byens sentrum forflyttet seg mot vest, og et teater fortjente å ligge der livet pulserte.

I 1877 brøt det ut en brann på teateret, som stanset driften i en måned. Denne hendelsen ga støtet til den første «inbydelse til ved aktietegning at søke et nyt teater.» Det ble jobbet systematisk for å selge aksjer, og allerede i mai 1877 var det solgt aksjer for 320 000 kroner. Like etterpå ble den første generalforsamlingen holdt for «Aktietegnere i det nye teater».

Hvor skulle teateret ligge?

Det ble opprettet en arbeidskomité, som lette etter et sted teateret kunne ligge, men det var vanskelig. Slottet hadde ikke noe imot at teateret kunne ligge i Studenterlunden, men Universitetet mente at en teaterbygning ville forstyrre «den fred og det alvor som bør herske rundt et universitet». Og de syntes ikke det passet seg at et teater skulle ligge mellom slott, universitet og storting. 23. april 1881 kom det endelige avslaget, og man begynte å lete etter et annet sted å bygge teateret.

Siste frist for å starte byggingen var i 1885, og det nærmet seg med stormskritt. Arbeidskomiteen, hvor blant andre Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson satt, sendte en anmodning til aksjonærene om å utsette fristen med åtte år. Omtrent en tredjedel av aksjonærene krevde sine aksjer innløst. Uten tomt å bygge på, og med en aksjekapital som hadde krympet, virket det håpløst.

I 1886 valgte generalforsamlingen en ny arbeidskomité med blant andre Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, Bjørn Bjørnson. De måtte finne en tomt. Men alle muligheter var uttømt, og drømmen om et nytt teater virket nærmest umulig. Som en siste kraftanstrengelse søkte de en gang til på tomten i Studenterlunden, det var deres siste og eneste mulighet. I 1888 fattet Stortinget vedtak om at de kunne bygge på et tomteareal på 2500 kvadratmeter på den sørlige del av Studenterlunden. Det hjalp at Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde nådd stor internasjonal annerkjennelse på dette tidspunktet. Men det var noen betingelser: Taket kunne ikke være høyere enn universitetets, og inngangen skulle ikke peke mot dem. Og fristen for bygningens påbegynnelse var 1. januar 1892, og de opprinnelige 320 000 kronene hadde skrumpet inn til 233 000. Så det manglet penger.

Henrik Bull vant arkitektkonkurranse

Det ble laget et konkurranseprogram til en innenlands arkitektkonkurranse. Kravet var at salen skulle ha 1200 sitteplasser og 80 ståplasser, og at bygningens kostnader ikke måtte overstige 600 000 kroner. Men Bjørn Bjørnson var ikke enig. Han hadde planer om en teaterbygning som kunne bære sine egne utgifter med en stor selvstendig restaurant og butikker – slik som Stockholms Kungliga Operan. Men det ville kreve at bygningen ble høyere enn det universitetet tillot, så Bjørnson måtte bøye seg.

Økonomisk støtte kom fra Brændvinssamlaget og Christiania Sparebank, og det ble solgt flere aksjer. Flere arkitekter tegnet det nye teateret, og Henrik Bull stakk av med seieren. 18. november 1891 ble det første spadetaket tatt. 

Arbeidet skred jevnt og raskt fremover. Allerede i 1892 ble den første utvidelsen bestemt – de ervervet en 500 kvadratmeter stor tomt i Ringsgangen 4, hvor man ville ha magasiner som teaterbygningen ikke kunne romme. Samme år kunne arkitekt Bull fremlegge at arbeidet ville overstige 600 000; det ville koste minst 850 000 kroner å bygge teateret. Grunnen teateret skulle stå på var ikke egnet for en så stor bygning. Man hadde vært nødt til å fundamentere bygningen på påler med en sammenhengende betongplate under hele bygningen. Det ble satt ned 3400 påler og en betongmasse på over 3000 kubikkmeter.

På generalforsamling 30. april 1895 ble det vedtatt at teaterets navn skulle være Nationaltheatret.

Skjær i sjøen

Men bekymringene var ikke over. Det var ikke nok penger i kassa. Det stod så dårlig til at man innen arbeidskomiteen drøftet å erklære seg for slagne og forlate det halvferdige teateret. Da hendte det noe som fikk en avgjørende betydning, ikke bare for Nationaltheatret: Gjennom Nansenfondet kunne man øke fondet gjennom et obligasjonslotteri. Den beregnede nettogevinsten på to millioner kroner skulle deles mellom Trondheims domkirke, Bergens museum, Nansenfondet og Nationaltheatret. Det gjaldt bare å få det godkjent i odelstinget. Blant Nationaltheatrets talsmenn stod Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Det ble en varm debatt i tinget om lotteriets moralske tillatelighet. Men 5. juni 1897 forelå loven med én betingelse: «… at mulig overskudd av teaterets drift for den kapital som er utbytte av premielånet … blir å opprette et pensjonsfond for skuespillere og øvrige lønnede funksjonærer ved Nationaltheatret og deres etterlatte».

Byggingen av teateret kunne fortsette med full kraft, og den lange og trange forhistorien til teateret var over. Nationaltheatret hadde blitt et verdig hjem for norsk dramatisk kunst.

Da Nationaltheatret åpnet, var det et aksjeselskap med en aksjekapital på 450 000 kroner fordelt på 4500 aksjer. Bjørn Bjørnson var enstemmig valgt som Nationaltheatrets første teatersjef.  

14. juni 1899 stengte Christiania Theater dørene – Nationaltheatret var i «mangt og meget» en forlengelse av det gamle. Men det var nye tider nå: Befolkningen hadde vokst med over 200 000 på de 62 årene som var gått.

– Jeg er eldre enn din far!

Det går en historie om valget av de tre åpningsforestillingene 1., 2. og 3. september: Før åpningen av teateret møtte teatersjef Bjørn Bjørnson Henrik Ibsen, som var på sin daglige tur til byen. Ibsen spurte Bjørnson hvilken åpningsforestilling han hadde planlagt. Bjørnson svarte at han hadde tenkt å sette opp noe av sin far. Ibsen fnøs: «Jeg er eldre enn din far!» Og slik ble det til at Bjørnson valgte etter alder; 1. september en kavalkade av Ludvig Holbergs Barselstuen og Mester Gert Westphaler. 2. september En folkefiende av Henrik Ibsen og 3. september Bjørnstjerne Bjørnsons Sigurd Jorsalfar.

På åpningsdagen 1. september ble dikterstatuene foran teateret avduket. Det foregikk i all stillhet uten sang eller tale. De tilstedeværende unnlot ikke å vise at kunstverkene ikke falt i smak. Hele dagen vrimlet det av folk foran teateret. Lenge før første forestilling skulle begynne, var det tett med vogner. Åpningsforestillingen skulle starte klokken 19.  

Språkforvirring på Slottet

Et publikum bestående av damer og herrer i galla inntok teateret. Presis klokken 19.00 steg Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen inn og tok sine plasser på 1. rads balkong. Alle klappet, og orkesteret spilte en fanfare. Men kongen hadde ikke kommet. Teateret skulle sende bud til ham når de var rede til å ha ham imot, men den svensktalende hoffunksjonæren skjønte ikke norsk, så kongen fikk ikke beskjed før man fikk kontakt med en funksjonær ved slottet som faktisk forstod norsk. Med storkors på brystet trådde kong Oskar inn i sin losje, publikum ropte «Leve kongen» og kapellmester Johan Halvorsens festoverture runget. Aldri hadde byen hørt maken. Teppet gikk opp, og skuespiller Lucie Wolf leste forfatter Nordahl Rolfsens prolog.  

Så begynte forestillingen, og det sies at stemningen var høyest i mellomaktene, når teppet var nede. Da spilte orkesteret Edvard Griegs Holbergsuite. Etter forestillingen var det applaus – men publikum ble sittende. Først da orkesteret spilte Ja vi elsker, og Bjørn Bjørnson kom på scenen, reiste folk seg i vill jubel. 

Elektrisk stemning

Andre åpningsforestilling, viet Henrik Ibsen, var også utsolgt. Publikum var like elegante. Det ble spilt en festmarsj av Johan Svendsen, som avsluttet med Ja vi elsker. Publikum reiste seg og sang med. Bjørn Bjørnson leste dikteren Nils Collett Vogts festprolog med en slik ild og kraft at publikum stadig avbrøt ham ved å rope «Lenge leve Henrik Ibsen», mens de vendte seg mot teatersjefens losje, hvor Ibsen satt. Feststemningen holdt seg gjennom hele kvelden; En folkefiende var ung og frisk i motsetning til Holbergs forestilling kvelden før. Kvelden endte med stor begeistring med mange fremkallinger.

Tredje åpningsforestilling var viet Bjørnstjerne Bjørnson. Forestillingen startet med en kantate for kor og orkester skrevet av J.B. Bull – en ren hyllest til Bjørnson. Men kantaten fanget ikke publikums interesse, de hadde fått sanghefte for å synge med, men de fleste satt tafatte i salen. Først da den var ferdigspilt ropte publikum «Leve Bjørnson», og stemningen i salen var atter en gang elektrisk. Johan Halvorsen overlot dirigentplassen til Edvard Grieg, og innledningsmarsjen til Sigurd Jorsalsfar kunne runge. Fremføringen av stykket, et harmonisk samarbeid mellom dikting og musikk, skapte en forestilling uten like. Det ble en festforestilling av den sjeldne art, og nå var Nationaltheatret innviet.